Sakte sakte, visnet hun hen
Ble tynnere og tynnere, dag for dag
En sleivete kommentar fra en «venn»
Ordene traff som knyttneveslag …
Det skal så lite til, det er sant
Begeret fullt, dråpen som rant over
En trygghet i seg selv, hun aldri fant
Nå ligger hun der, ser ut som hun sover
Sovnet inn, en gang for alle
Aldri mer vil hun våkne opp
Lille jenta, som kunne synge og tralle
Se hva spiseforstyrrelse gjør med en kropp
Livløs i sengen, vi står rundt henne
I det lengste valgte vi å håpe og tro
Husker henne før, knapt mulig å gjenkjenne
Hvil i fred lille venn, dit du alt for tidlig dro …