Et spørsmål som bare måtte stilles
Du kvakk til, tok blikket bort fra TV
Enkle ord, satte varige spor
Jeg spurte — vil du også skilles
Du tok blikket vekk fra din elskerinne
Slo henne rett og slett av
Først kom forbløffelse, deretter sinne
Du befant deg brått, i opprørt hav
Jeg gråt ikke, tårene var grått
Jeg ville leve, ikke bare være i live
Kjærligheten hadde takket for seg og gått
Ga opp å bygge, klar for å rive
Du kjeftet, tryglet, gråt, lovet endring
Men du hadde tatt meg for gitt, for lenge
Du sa du ikke skjønte noen ting
En epoke var slutt, på høy tid å stenge …