Skremmer meg med ditt mørke sinn
Du sløver og forvirrer meg
Senker jeg guarden, tar du deg inn
Angriper mitt innerste jeg
Alt skaleres opp i dine hender
Fornuften makter ikke gjøre motstand
Gjennomskuer deg, det hender
Men forsere forsvarsverk, er hva du kan
Angst heter du, og angriper hver natt
Tar kvelertak på meg, får ikke puste
Varsler ulykke som en svart katt
Sakte men sikkert vil jeg tappes og ruste
Jeg søker hjelp, og får det
Men du slipper ikke taket så lett
På dagtid hjelper lyset meg til å se
Men i mørket kommer du så altfor tett
Når skal du Angst, slippe taket i meg
Når skal du la meg være i fred
Jeg har tryglet, forsøkt å jage deg
Om du visste Angst, hvordan jeg led
Med årene, har du nok gått litt lei
Vekker meg ikke like ofte som før
Men det skal du ha – du er seig
Fremdeles belaster du meg med tung bør …