Knut Bakken, min svigerfar døde 18.12.18. 86 år gamme. De siste seks årene ble det mye sykdom, smerte og forringet livskvalitet. Du klaget ikke, tok det som en mann og kroppen din kjempet til det siste. På dødsleiet ble mesteparten av dette diktet til, resten ble skrevet i dagene etterpå. Du kom fra Trysil, naturen og fjellet. Vi vil savne deg. Hvil i fred Knut.
Trysil Knut
De evige konger, med hvitkledde lue
Sto der da vi kom, står der når vi drar
Storslåtte er de, et vakkert skue
Kjenner årstidene, som gir og tar
Naturen er vårt vertskap, vi – en flyktig gjest
Finner oss til rette, men forsvinner brått
De er fjellene, vi er bare folk flest
Hilser etterkommere, når vi har gått …
Tenk om fjellene, kunne skrive en bok
Sett alt, sa ingenting, men tenkte nok sitt
Med slik erfaring, må en jo bli klok
Fjellstøtt står de der, og kloke har de blitt
Lytter nok til vinden når den flyr forbi
Kjenner snøens kalde hvite teppe
Venn med sol og måne, og vandreren på ski
Vet hva troll i fjellet, bærer i sin skreppe
Du møtte fjellet Knut, og hele vår natur
Var der du hørte til, med din kunst og kniv
Du elsket friheten, ikke sykdommens bur
Du fikk 80 av dine år, med et fullverdig liv
Havets mann, en sjømann, du trivdes også der
Historiene var mange og du glødet med dem
Vi vil huske deg for alltid, for tiden du var her
Alle reiser har en slutt, du var kommet frem