Jeg trodde Ari var en snobb, en bløff, en lykkejeger. Jeg brukte noen år på å modne, skjønne at vi trenger forskjellene, fargeklattene, det unike. Nå er en fargeklatt borte og med det blir lerretet gråere …
Inspirert av tusenvis av lys på Slottsplassen ble dette diktet til.
Trist som faen
Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet
Nærliggend å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …
Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn
Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt
Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?
Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …
Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …