Jeg kjenner en kar som heter Raus
Fin type, som på seg og sitt byr
Når Raus er på banen, er hans kollega taus
Grisk heter han, en usympatisk fyr
Raus har selvtillit og indre ro
Grisk har det ikke så godt med seg selv
Raus tenker positivt, har fremtidstro
Grisk er egoist, og dårskapens trell
Grisk og Raus er alltid sammen
Kan ikke annet, de bor begge i meg
Raus er jeg stolt av, Grisk bærer skammen
Grisk, vet ikke å oppføre seg …
To karer som sloss, sterke begge to
På dårlige dager er det Grisk som vinner
Men Raus gir seg ikke så lett, må du tro
Ofte er det han, som styrken finner
Side om side, tar de plass i meg, disse to
Den ene gir, den andre skal ha
Hva i all verden, skal folk rundt meg tro
Splittet personlighet, fremstår ikke bra
Prøver å forklare, at jeg lite kan gjøre
Grisk er en fyr jeg ikke blir kvitt
Har irettesatt han, han vil sjelden høre
Ikke lett for Raus, å holde tritt …
Grisk blir nok klok, på sine eldre dager
Vil se at hans strev, nok er forgjeves
innse all ugagn, han lager
Og at Raus lever livet, slik det bør leves …