I veikanten fant jeg et pjuskete ord
Gjenglemt, våt og trist
Ligger du her, hvor er far og mor?
Du er mager, har du ingenting spist?
De glemte meg under en krangel de hadde
De dro, og jeg sto igjen
Men jeg tilgir dem, de på sjelen var skadde
De henter meg nok, smått om senn
Men hva heter du da, og hvem var de to?
Jeg er «Tilgi» sa ordet mildt
De to er et par som ikke forstod
At de går på en vei som blir skilt …
De kom tilbake, tok «tilgi» med
«Kjærlighet» vant over «stolt»
Hvem vet, om det dem for alltid ble
Kanskje «tilgi» ble limet som holdt