Helt på slutten skal jeg sette punktum
På veien dit skal det bare være komma
Eller – utropstegn, spørsmålstegn og en og annen smilemunn
Også skal jeg sette «og» for da kommer mer
Mer og mer, slik er livet
Mer skuffelser, mer glede, mer kjærlighet
Mer av alt som livet byr på, og mye mer
Kanskje skal det være en og annen tankestrek
En liten apostrof her og der, for syns skyld
Jeg skal legge inn noen parenteser i livet
Små hendelser som hører med men ikke forandrer
Ikke et eneste punktum, nei for hvem vet …
Jo forresten tre punktumet på rad kan jeg tillate meg
De betyr ikke at nå er det slutt, de etterlater seg undring
Punktum kommer etter håp og tro, når begge er borte
Jeg snakker om et endelig punktum
Ikke slike hvilepunktum som bare skal dele opp livet i kapitler
Dette endelige punktum som livet jo har
Dette endelige punktum som en tenker på og kanskje frykter – hele livet
Til en plutselig aldri tenker på det igjen
Kanskje setter noen en emoji bak – en slik en med tårer
Men det ser ikke det endelige punktum!, for da er det slutt
Kanskje kommer det mange spørsmålstegn etterpå
Alle svarene noen ikke fikk, hemmelighetene du tok med deg
Spørsmålstegn de må leve med at alltid vil være spørsmålstegn
Dette diktet får ikke et punktum det heller
Det er bare en av mange refleksjoner, på veien mot et punktum