Hun visste det, noen observerte henne
Noen hadde vært i hennes hjem
Ingen bevis, men hun kunne fornemme
Det store spørsmålet – Hvem?
Alarm i huset roet henne ikke
Uvissheten var grusom
Noe i gjære, hun var en brikke …
Om hun bare visste, hva som kom …
Politiet var kjølige, ingen hjelp å få
Intuisjon, ble for vagt for dem
For lite håndfast, det burde hun forstå
Med uforettet sak, dro hun hjem
På T-banen oppdaget hun hvem det var
Blikkene deres møttes, noen korte sekunder
Måtte brekke seg, svimmel, følte seg rar
En mann, med to fryktinngytende hunder
Hun flyktet, løp, han kom ikke etter
Han ville nok selv, bestemme, tid og sted …
Hun ble sliten, ødelagt av søvnløse netter
Denne grusomme uvissheten, hun led
Hentet i sykebil, psykisk akutt
Hadde angrepet mann, med to hunder
Med kniv forsøkt, å gjøre livene deres slutt
Galskap i spill, noen få sekunder
Fikk ikke straff, for syk til det
Ble sperret inne som pasient
Jeg gir ikke opp tenkte hun, vent og se …
Mitt mål er inntil videre satt på vent …