Snipp snapp snute, så var livet ute
Årene, som fløy, så alt for fort avsted
Umerkelig, begynte ryggraden å lute
Skam, da hodet ikke lenger hang helt med
Det gikk så fort, jeg undres, hvor ble vel tiden av
En gang lå hele livet, og verden foran meg
I postkassen, en konvolutt fra NAV
«Snart pensjon», på tide å forberede seg»
Alt jeg skulle gjøre, ble til alt jeg ikke rakk
Dager ble til uker, til måneder og år
40 år i samme jobb, avspist med et «takk»
Og blomster da, samt gavekort, som alle får
Et nytt kapittel sa de, bare vent å se
Men merkelig nok, fløy tiden enda fortere nå
Snipp snapp snute, på en to tre
Alle mine planer … ble mest – så som så
Her sitter jeg blant mange, på et pleiehjem
Vi venter, og vet godt hva vi venter på …
Ser enden, og snart så er vi en av dem
Hvor klokken, ikke lenge mer vil slå
Jeg ser på TV, spiser, og legges når jeg må
En gang i blant besøk, av nær familie og venner
Men alle har det travelt, så mye de skal nå
«Jeg skjønner» sier jeg, men på skuffelsen jeg kjenner
Snipp snapp snute, så kom de aldri mer
Rommet mitt ble tatt over, en ny person på vent
Mitt gods og gull ble delt på mine barn og noen fler
«Skal ha, skal ha» sa alle, slik ender arv som kjent
Om livet ble meg gitt igjen, jeg skulle endret alt
Bekymringer, jeg ville latt dem blåse bort med vind
Og unngått, å i samme dumme felle falt.
Bekymringer, jeg skulle ikke sluppet alle inn
Vårt liv er er kort, som kjent min venn
Gitt oss som en helt fantastisk gave
Valg vi gjør bestemmer, hvor gaven tar oss hen
For alle er vi gartnere, i egen hage …