Så gikk du ut av tiden
Så altfor tidlig, og altfor brått
Tenker – kanskje jeg ser deg siden
Når jeg, min tilmålte tid, har fått
Da står du der kanskje, med åpne armer
Gir meg, verdens lengste klem
En tanke som trøster, en tanke som varmer
Unnskyld, skal jeg si, for at jeg ofte var slem
Jeg var slem, jeg vet det, jeg er lei meg
Du, av alle, som fortjente det minst
Du, som satt grenser, sa viktige nei
Min vrede, var din «gevinst»
Jeg såret deg, men du sto i det
Du visste, jeg senere ville forstå
Du skjønte at jeg, med tiden ville se
At du gikk opp spor, jeg senere, skulle gå