Du la et teppe over sannheten
Sov nå sa du — det var nok bare en drøm
Tenk ikke mer på det nå, sov nå , sov
Under teppet lå sannheten og krympet seg
Kjente på skammen, frykten, hva nå
Iskaldt, under teppet som bare konserverte frosten
Spørsmål i et evig hamsterhjul, ingen svar
Løgnen klarte seg tilsynelatende bra
Holdt masken, svarte på spørsmål, lot som ingenting
Sannheten rørte på seg under teppet Forsøkte å ta mot til seg …
Ligg stille nå, du gjør bare vondt verre, sa du
Løgnen slo av og til små sprekker, slik den ofte gjør
Vanskelig å være konsistent, i et evig spenn
Du oppmuntret den, hold ut sa du
Årene gikk og løgnen ble sliten,
spørsmål ble ubehagelige, vanskelig å svare på
Sprekkene ble flere, og mer åpenbare
Sannheten var urolig under teppet, vred seg løs
Den sterke solen tinte frosten og ga den mot
Løgnen visste at dens dager var talte
Sluttet å kjempe, sprakk helt
Du forsøkte å true, lokke, legge nytt teppe over sannheten
Uten hell, sannheten ville frem i lyset — bli sett
Løgnen la seg ned for å dø, og du mistet kraft
Nå var det du som ble plaget av alle spørsmålene i hamsterhjulet
Du som måtte stå til ansvar for samvittigheten, dag og natt
Din makt forvitret
Sannheten løftet ikke armene i seiersrus
Det var ikke en seier, bare en skadebegrensning
Så mange bortkastede år under teppet …