Nå hviler du fredelig, du gamle venn
På lørdag du takket farvel
Glad til det siste – du sovnet hen
Du var noe helt for deg selv
Rusken het du – det passet jo godt
Det var pelsen som ga deg ditt navn
En pels som tiltrakk seg masse FLÅTT
Også de vil nok føle et savn
Omplassert kom du – min skepsis var stor
«Turpress” og “plukke opp dritt”
Min skepsis var kortvarig – du satte spor
Du kapret raskt hjertet mitt
Våre mange turer – du lærte meg no’
Verdien av “her og nå”
Du levde i nuet – det var det jeg forsto
Kjære Rusken – du gamle, du grå
Tårene kom – du er borte nå
Jeg vet jo at slik må det være
Men likevel er det vondt å forstå
Og for alltid en sorg jeg må bære