Pappa, det er noe jeg må snakke med deg om …

Stå ikke i veien for meg
Fri meg fra forventningenes lenker
Stak ikke ut «min» vei
Tro ikke du vet hva jeg tenker

Du vil meg vel, jeg vet det
Vil jeg skal lære av dine feil
Vil jeg skal bli den du selv ikke ble
Jeg er båten, du vil være mine seil

Kjærlighet, men dessverre misforstått
Vil legge fra kai, og vinke til deg
Vil leve et liv jeg skaper, ikke fått
Du er deg, jeg vil og må være meg

Jeg vil kjenne friheten, selv seile
Ta ansvar for valgene jeg gjør
Lære av erfaringene i det å feile
Ikke følge alle råd om hva jeg «bør»

Jeg vet jeg sårer deg når jeg slipper tak
Slik må det være, det vet du innerst inne
På egen scene står jeg foran, ikke bak
Som alle andre, må jeg min egen vei finne

Gruer meg til den uunngåelige samtalen
Vet jeg vil skuffe deg, skape et dypt sår
Alt var tilrettelagt, du konstruerte malen
Men pappa, det var din mal, ikke vår …