Min venn for alltid

Min venn for alltid, det er deg
Takk, for at du er i livet mitt
Sjelevenner, du og jeg
Skal aldri ta deg for gitt

Jeg trenger en venn, som deg
En jeg kan stole på, uansett hva
En som stiller opp, ikke går lei
Som gir, uten selv å skulle ha …

Du er min venn, det vil du alltid være
Hva skulle jeg vel gjort, uten deg?
Å være en del av ditt liv, en ære
På godt og vondt, kjenner du meg

En venn på fest, og på dårlige dager
Vet hva du skal si, og når du skal si det
Som tåler meg, når jeg syter og klager
Og ikke minst, får meg til å le …

Så mye i livet, som dreier seg om penger
Men innerst inne, vet jeg så godt
At viktigst av alt, jeg virkelig trenger
Er det vennskap, vi to har fått

Trist Sorti

Gratulerer til Joe Biden som til uken tiltrer verdens viktigste jobb. Dessverre settes dette i skyggen av en fyr som krampaktig tar for mye oppmerksomhet og plass

Det er interessant å reflektere over Trump sin vekst og fall. En kan lære mye av dette. Han var rik, berømt, hadde kone og barn og betydelig makt. Det var ikke nok, han ville bli president og klarte det. Men selv det var ikke godt nok. Han måtte sitte to perioder, kunne ikke leve med valgtapet og mistet siste rest av sitt gangsyn.
Hva skjer på veien, mot en slik trist sorti? Han var sikkert en søt guttunge en gang i tiden han også.

Kanskje har mange av oss noe av det samme genet i oss – En form for griskhet som utfordrer evnen til å være fornøyd med det vi har. Det er langt mellom oss «normale» og Trump, men mekanismen kan være sammenlignbar. Under gitte og dårlige vekstvilkår kan vi alle bli den verste utgaven av oss selv. Mye vil ha mer. Det finnes det mange eksempler på i historien.

Trump får en trist sorti, og er tema for ukens fredagsdikt. God helg

TRIST SORTI

Mye vil ha mer, får aldri nok
Først penger, så behov for makt
Grenser ble flyttet, mot tidenes sjokk
Ord, som aldri skulle vært sagt

Mye vil ha mer, og faen vil ha fler
En avskjed i skam, et ødelagt navn
Hva er det som blinder, som han ikke ser?
Hva er det som driver han, hva er hans savn?

Galskapen må jo komme fra et sted
Hvor gikk det galt, hva skjedde på veien?
Han hadde så mye, og falt så langt ned
Resultat, av å havne på griskhetgaleien

Farvel til ord

Antibac, og hjemmekontor
Munnbind og hytteforbud
Et år, fylt med slitsomme ord
La dem forsvinne, kjære Gud

Vaksine og karantene
Permitteringer og NAV
Ord og uttrykk, vi gikk lei, kjære vene
La ordene, finne sin grav

Pressekonferanse, «i disse koronatider»
En meters regel og albuehilsen
Hjemmeskolens, mange slitsomme sider
Restauranter, uten vinen og pilsen

Hygiene, husk vaske hender
Gå ikke på besøk, unngå gjester
Ordet «Dugnad» ble en av årets trender
Bøter til alle, på folksomme fester

R-tall, smittetall, flokkimunitet
Innreiseforbud, utstrakt kontroll
Moralpolitiet overvåke, som du vet
Unngå vreden fra nett-troll

Zoom, teams, digital møteplass
Fremtidsord, vi må fortsette med
Men de andre ordene, er som flass
Rest in peace, hvil i fred

Godt nytt år


Godt nytt år

Nytt år, blanke uskrevne ark

Alt ugjort skal nå endelig …

Nytt årstall, rommer håp og magi

Nytt årstall,  skal ikke ta, men gi

Slik er vi skrudd sammen, vi mennesker

Det vi har, har vi, og blir til en selvfølge

Nyttårsforsett, planer som ofte har feilet

Nyttårsforsett, er håpets nye vind i seilet

Legger det gamle bak oss, omstiller oss, har tro

Naivt, ja vel, men en overlevelsesstrategi 

Godt nytt år, blanke ark og fargestifter tell

Godt nytt år, sier jeg trøstende til meg selv. 

Alt er i spill

Jeg hadde klart et nyttårsdikt til inngangen av 2021. Da brått skjedde det en tragedie på Gjerdrum. Dette diktet ble skrevet i all hast og erstattet fredagsdiktet som lå klart

Alt er i spill

Brått raste livet sammen
Bokstavelig talt
Hus og hjem, den trygge rammen
Da skjedde det, de falt

Nytt år, tilbake til normalt
Bare noen timer til
Grunnen kollapset, alt gikk galt
Ta ingenting for gitt, alt er i spill …

2020 julen

Det var julen, hvor nissen ikke kom
Uforsiktig, og havnet i karantene
Pandemi, var alt det handlet om
En stusselig julaften, helt alene

En nisse som svikter, på slik en dag
Umulig å skaffe vikar, naturlig nok
Tenk alle barna, kanskje bærer de nag
Tomt i julestrømpe og julesokk

Reinsdyra sturet, og skjønte fint lite
Alle gavene lå klare i nissen sin slede
Årets viktigste oppdrag, må vite
Dårlig stemning, ingen juleglede

Det var året da nissen uteble
Men heldigvis visste foreldrene råd
Barn som mister trua, må ikke skje
Utkledd som nisse, måtte de selv ut å gå

Med nissedrakt, og like sko som han far
Gjorde de så godt de kunne
Med nissen i kanrantene, tar man hva man har
Med pute på magen, ble de nisserunde

Neste år, blir et bedre år, får vi tro
Også nissen vil få sin vaksine
Pappaene, slipper å bli avslørt av sine sko
Og barna får de ekte nissegavene sine

(Atle Øi)

Høster som du sår

Vi strever, der er vi like
Vi strever mot mål som flytter seg
Vil være som andre, og samtidig unike …
Vi strever og strever, både du og jeg

Oppnåelse måles, i aktelse og penger
Posisjon, bil og båt, hytter og hus
Utseende på de som ligger i våre senger
Definert målestokk , vår selvvalgte rus

Vi er gitt et liv, et tilmålt antall dager
I morgen, to dager færre enn i går
Vi ser paradokset, i målene vi jager
Nå er du advart, du høster som du sår

Punktum

Helt på slutten skal jeg sette punktum
På veien dit skal det bare være komma
Komma, utropstegn, spørsmålstegn og smilemunn
Også skal jeg sette «og» for da kommer mer
Mer og mer, slik er livet
Mer skuffelser, mer glede, mer kjærlighet
Mer av alt som livet byr på, mer og mer
Kanskje skal det være en og annen tankestrek
En liten apostrof her og der, for syns skyld
Jeg skal legge inn noen parenteser i livet
Små hendelser som hører med men ikke forandrer
Ikke et eneste punktum, nei for hvem vet …
Ja noen punktumet på rad kan jeg tillate meg
De betyr ikke at nå er det slutt, de etterlater seg undring
Punktum kommer etter håp og tro, når begge er borte
Jeg snakker om et endelig punktum
Ikke slike hvilepunktum som bare skal dele opp livet i kapitler
Dette endelige punktum som livet jo har
Dette endelige punktum som en tenker på og kanskje frykter – hele livet
Til en plutselig aldri tenker på det igjen
Kanskje setter noen en emoji bak, en slik en med tårer
Men det ser ikke det endelige punktumet
For da er det slutt
Kanskje kommer det mange spørsmålstegn etterpå
Alle svarene de ikke fikk, hemmelighetene du tok med deg
Spørsmålstegn, som må leve med alltid være spørsmålstegn
Dette diktet får ikke et punktum det heller
Det er bare en av mange refleksjoner, på veien mot punktum

De usynlige

De pakker inn alt de sier
De garderer seg, på alle mulige vis
Tråkker aldri opp nye stier
Vekter sine ord, både på ros og ris

Som såpen du ikke får tak på
Blir til en kameleon, når det blåser opp
Vokter sine skritt, blir usynlige og grå
Skjuler seg i mengder, går alltid i tropp

Alltid en del av et flertall
Avventer sitt standpunkt, til det er trygt
Forsiktige, risikerer ikke et fall
Motiveres ikke av mulighet, men av frykt

Følger strømmen, og blir til strøm
Flyter med, uten motstand av noe slag
Som perfekte sting i en perfekt søm
Det friksjonsfrie, er en perfekt dag

De lever, dør og glemmes fort
Hvem huskes vel, for det de ikke gjorde
Kanskje slipper de ikke inn, i St. Peters port
Kanskje er deres gjerning, umulig å spore …

Nedstengning

Nedstengning

Pressekonferanse, nedstengning igjen
Smitten sprer seg, som ild i tørt gras
Hvor bringer denne ulykken oss hen?
Mange livsverk, går i tusen knas

Politikerne, balanserer på line
For mye og for lite, betyr kritikk
Balansegang i valgene, er hårfine
Opposisjonen, kommer med hyppige stikk

Alt ble forandret, nærmest over natten
Det som var en selvfølge, er nå blitt mål
Koronaen, med like mange liv som katten
Temmes til gnister, men blusser opp som bål

Eldre og utsatte, på sykehjem, alene
Besøk var lyspunkt, som nå er vekk
Eksperten, kappes i å synse og mene
Hva blir pandemiens neste trekk

Kanskje trengte de fleste av oss en støkk
En påminnelse, om at livet ikke alltid går på skinner
Men noen utsatte, tåler ikke en slik trøkk
Over dem, er det et forbannet virus som vinner