De kalte den for bruddskogen
Klagene stemmer fra alle kanter
Fra grenene henger ord, visne ord
Ord som har mistet sin farge,
Ord som vil falle av ved neste uvær, som tørt løv
En gang kraftfulle, kjærlige ord med glød og varme
Nå henger de såvidt på greinene, av gammel vane …
Ord som snart blir til jord, forråtnelse
Kloke ord i skogen sa en gang. – ta ondet ved roten
Roten forsømte seg. Tok ikke ansvar for annet enn seg selv
Hvem trenger en enslig rot, og hvem trenger et tre uten rot
Ordene slapp taket, det ene etter det andre, i uværet
La seg til hvile under treet, hvisket til roten, «slik går det»
Treet sto ribbet og dødt, og svarte til skogen navn
Roten hadde forsømt seg, og vred seg i skam
Derfor ser du ofte forvridde røtter i skogene
Kjærlighetsord trenger kontinuerlig energi, hvis ikke visner de
Nå ligger de på bakken, venter på å bli til ny jord, en del av kretsløpet
Kanskje vil ordene oppstå igjen, i ny drakt, ny innlevelse,
med en ny rot, som ikke bare har nok med seg selv …