Jeg blir med deg inn i det nye året
Hvem i all verden er du, sa jeg
Jeg er ordet, som skaper smil av en tåre
Ja selvtillit har du, den saken er grei 🙂
Lengden er ikke så viktig, sa ordet
Er du så sikker på det, humret jeg 🙂
Jeg er kort, sa ordet, men en av de store
Kanskje «evig»? – spurte jeg, men svaret var nei
Så hvem er du da, min lille ordvenn
Jeg er «HÅP» sa ordet, og derfor så viktig
Jeg smakte på ordet, igjen, og igjen,
Før jeg smilte og sa, «det du sier er riktig»
Håp, er himmel bak skydekket
Håp, skaper tro når alt virker svart
Håp, kan deg opp av gjørma trekke,
om du møter veggen, for brått, og for hardt
Men håp er en gjest du må invitere
Gi plass for, i kropp, og sinn
Håp krever vilje, for å la seg engasjere
Din jobb, er å invitere han inn …