Når alt var svart måtte jeg tåle mer
En tsunami av sorg som drukner meg
Ingenting, jeg gjennom tårene ser
Som å gå på forbannelsens vei
Avkledd står jeg i bitende frost
Tårene fryser til is på mitt kinn
Jeg knekker sammen, nedblåst
Kan tiden, med tiden lege mitt sinn
Må stå i sorgen, hva annet kan jeg
Hvordan, vet jeg ikke akkurat nå
Hold ut sier hjernen, men hjertet sier nei
En kan ikke kreve, at en slikt skal forstå
Noen venner og familie er viktige for meg
Sammen med dere, kan det kanskje gå
Hold meg i hånden, ellers snubler jeg
Det er dere jeg må støtte meg til nå