Meningers mot, er slett ikke lett
Kjenne på det å stå alene …
Tørre å si det en mener er rett
Ikke bry seg om hva andre måtte mene
Bryte ut av felleskapets «dette mener vi»
Smake på gruppens bebreidende blikk
Tenke det ja, men ta mot til seg og si …
Ikke henfalle til enkle, bekreftende nikk
Kjenne at ryggraden fremdeles er der
Tåle prisen det koster å stå i mot
Ta mot til seg, være den man virkelig er
Våge å protestere, sette ned sin fot
Gruppen vil kanskje ekskludere deg
Kan hende snakke bak din rygg
Slikt sårer, lett å bli lei seg
Rokker ved det, som gjør deg trygg
Men hva er prisen ved å svikte seg selv
Vil du være en nikkedukke, en fargeløs kopi
Er det verdt å bli feighetens trell
Var det målet ditt, den du ønsket å bli …
Meningers mot er ikke å være imot
Det er ikke å være gruppens kranglefant
Ikke være den som skaper kaos og rot
Ikke en som med alle kommer på kant
Velg dine kriger, har noen så klokt sagt
Du kan ikke, og bør ikke, vinne dem alle …
Men rokkes dine grunnverdier, så vær på vakt
I feighetens felle, så alt for lett å falle …