Ser meg i speilet, mandag igjen
Ladet, men ikke av hvile
Buen strammes, jeg kjenner dens spenn
Bare munnen klarer å smile
Øynene derimot, er ikke med
Jeg prøver, men svaret er nei
De følger hjertet, og hjertet LED
Kan de avsløre hele meg …?
Lurer de fleste, jeg unnviker blikk
Vil ikke svakhet vise
Trenger meg inn i en fullstappet trikk
Kjenner på ordene angst og krise
På bussen er mange like blikk
Oser av plikt, lite glede
Er det virkelig dette livet vi fikk
Er livet å la seg kjede …
Plutselig roper jeg “folkens hør her,
på tide å våkne opp”
De ser på meg, smiler, og tenker – han der,
har nok klikket, spist fluesopp
Jeg går av på en holdeplass, føler for det
Jeg er modig, men ikke gal
Jeg tenker at nå må da noe skje
Jeg, en selvdestruktiv vandal
Jeg sier opp jobben og skiller meg brått
Selger huset og alt jeg har
Vekkerklokken min ringer brått
En drøm, var det alt det var …?