Det står en kar i skyggen og venter
I sin mørke frakk, det er noe kjent …
Er ofte her, en som stadig henter
I sykehussenger ligger mange på vent …
Taus, svart hette, bøyd nakke
Snart er han borte, bare sorg blir igjen
Finnes nok av dem, som vil takke
Som ser han, som en befriende venn …
Når smerten er kronisk og håpet borte
Er mange forsynt, og vil sovne for godt
Da kommer døden, med likskjorte
Ankomst er varslet, familien har forstått …
Så reiser de to, pasienten og Døden
Blir stille og kaldt i rommet etter dem
Han slukker lyset, gnisten og gløden
Gråtende, vender familien hjem
Snart vil han stå der, igjen i skyggen
Du er ønsket, kan komme nå, får han høre
Mett av dage, ligger pasienten på ryggen
Har gitt opp, kan ingenting gjøre …