Hvem er du, sa de andre, de så på meg
Et kjærlighetsdikt svarte jeg – på vei ut i verden
De finnes fra før, og er langt bedre enn deg
Hvem tror du vil ha med deg på ferden
Jeg finner nok noen, sa kjærlighetsdikt
Noen som velger, nettopp meg
Så naiv du er, tenk å tro noe slikt
Men kjærlighetsdikt. la modig på vei
Skal finne noen som trenger meg
Som trykker meg til sitt hjerte
Som tar meg frem, når de er trist og lei
En trøst, mot sorg og smerte
Diktet stoppet, i en liten by
Der bodde to, som skulle gifte seg
Hun var opptatt, med å brudekjolen sin sy
Han skrev et kjærlighetsdikt, som var meg
Jeg ble fremført i bryllupet, alle gråt
Så vakkert, unikt, fra han til henne
Ble satt toner til, jeg var blitt til en låt
Ikke så lite stolt, kunne jeg kjenne 🙂
De kritiske diktene hadde sikkert rett
Fantes vakrere kjærlighetsdikt, enn meg
Men hva de hadde glemt, eller ikke sett
Var at alle er unike, også jeg …