Det går en vei fra huset mitt
Jeg unngår den, velger en omvei
Gjennom skogen, en gammel gjengrodd sti
Selv i mørket går jeg der ingen andre ville gått
Veien er opparbeidet og gruslagt, men bringer ulykke
Den er forbannet og forbannelsen kan ikke heves
Hun som forbannet den forsvant, sporløst
Kanskje er hun død, forbannelsen ble igjen
Det døde to barn på veien, en måned etter forbannelsen
Ble truffet av en bil som forsvant, barna lå igjen
Alle i bygda synes synd på meg, sier jeg er forvirret De har hverken mistet sine barn eller blitt forbannet …
I dag så jeg den samme bilen på veien, fra huset mitt Den sto helt stille, med lysene på Frontlyktene var som to ondskapsfulle øyne
Jeg hørte stemmene til barna utenfor døren …