Hun våget å lene seg fremover, men falt
Våget å tro han ville ta henne i mot
Flammen i henne sluknet, det ble kaldt
Alt i hodet ble til kaos og rot
Trodde det var hennes tur, endelig?
Men nei, ikke denne gang heller
Så tom, som det er mulig å bli
Forsvant ned, i den dypeste kjeller
«Våg – tro på kjærligheten», det sa alle
Hun gjorde det, og ble nok en gang brent …
Hvem orker å reise seg, når en vet en vil falle
Drømmen, igjen lagt på vent
Denne gang, ville ikke sårene gro
Mørke tanker, kom stadig på besøk
Ribbet for håp og fremtidstro
Noe tynnslitt i henne, som røk …
Skulle gå år i fortvilelse og mørke
Mange ville hjelpe, men hun ga dem ikke lov
Tårene grått, tårekanalene hadde tørke
Isolerte seg, gikk i dvale, alt i henne sov
Det sies – bak skyer er himmelen blå
Etter uvær, kommer dager med sol
Det er i motgang, en må fortsette å gå
Svaret er ikke i rep eller pistol …
Tiden fungerer som et viskelær,
Selv om arrene ikke forsvinner
Regnværsdager blir til bedre vær
Alt kan brukes til noe, selv dårlige minner …
Prinsen kom, men ikke på en hvit hest
Ikke så pen som eventyrene forteller om
En stø, solid kar, lik folk flest
Som henne, såret og ensom
To barn ble født, det ble giftering
Erfaring ble styrke, i livets redskapssekk
Historien forteller oss en viktig ting
Gi ikke opp, når alt er svart som blekk