Du valgte det selv – å sette deg fri
Du brant opp en bit av mitt hjerte
Sa du ikke hadde mere å gi
Brennmerket, av bruddets smerte
Litt rart var det, å se deg igjen
Førti år etter, på en tilfeldig trikk
Herjet av tid, og kanskje noen menn
Kastet et stjålent, nysgjerrig blikk
Jeg så deg den gang, helt uten klær
Vi trodde på fremtiden, du og jeg
Oppslukt, av vårt flammende begjær
Kjærlighetens uransakelige vei
Du ser, men gjenkjenner meg ikke
Offer for tiden og glemselens slør
Klokken fortsatte å tikke, tikke
Slik tid og klokker, jo alltid gjør
Takker min gud, for at du slo opp
Nå, ville jeg helst sett deg med klær
Sikkert gjensidig, med meg og min kropp
Husker deg enda, lett som en fjær …
Det ble ikke deg, og slett ikke oss
Ble en annen, og takk til livet for det
Kjærlighetssorgen, den gang til tross,
Takknemlig for at livet ble som det ble