De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor
Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett
De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne
Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …
De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme