Han forfølger meg, forsøker å flykte vekk
Kan du ikke la meg være i fred
Hans nærvær tynger, som en uhåndterlig sekk
Forfølger meg, uansett tid og sted
Jeg unnviker han så godt jeg kan
Vil ikke ha noe med han å gjøre
Utrettelig, holder han stand
Dra til helvete sier jeg, men han vil ikke høre
Gi meg ro, trygler jeg, vær så snill
Han smiler lurt, sier «det kan du tro –
dette dreier seg ikke om hva du vil –
min venn, jeg er din indre uro»
Resignert, innser jeg at han har rett
Han er en del av meg, som hjernen og hjertet
Det å leve med han er slett ikke lett
Vekker meg om natten, påfører smerte
Jeg bærer på sekken med indre uro
Mestrer, så godt jeg kan
Må nok akseptere hverandre, vi to
For vi deler jo kropp, jeg og han …