Noe av det jeg jobber med er coaching. Det er svært effektivt når det blir gjort på riktig vis, men jeg er ydmyk i forhold til å ikke å servere lettvinte prosesser til mennesker som står i alvorlige livskriser. Det er lett å provoseres av det jeg liker å kalle «krampepositivitet» og overfladisk empati. Ukens fredagsdikt er refleksjoner på dette.
Egen lykkes smed
Ser du livet passere, utenfor din dør?
Ser du solen skinne på andre, men ikke deg?
Ser du andres kjærlighet, og hva den gjør?
Tenker du — hvorfor dem og ikke meg?
Venter du bak døren, som ingen banker på?
Skulle du så gjerne vært, i alle andres sted?
Vet du så godt, hva du egentlig må?
Sliter du, med å være din egen lykkes smed?
Du vet at døren må åpnes innenfra
Du erkjenner at ansvaret er ditt
Livet serveres ikke, men er noe du må ta
Du innser — uten endring, er svaret gitt
Mangel på mestring, en klo av frykt og skam
Noe uforklarlig, som holder deg tilbake
Fornuften vet svaret, men vinner ikke fram
Andre forsyner seg, du får knapt smake
«Sin egen lykkes smed» sies det at man er
Men er alle gitt en mulighet til å smi?
Er det helst en floskel, slik ord ofte er?
Kan vi virkelig bli, den vi vil bli?
Er det grunnleggende mangel på respekt?
Det å pådytte andre sin egen positivitet
Er det mangel på empati, nesten frekt?
Hvem er vi med svarene, som så mye vet …