Dette diktet skrev jeg etter å ha blitt oppfordret til å skrive om den håpløse situasjonen kvinnene lever under i Kongo
Du må ikke tåle så inderlig vel …
En vanlig dag, som ble helt spesiell …
En dag hun vil huske, resten av livet
Han tok henne bakfra, forlatt for seg selv
Hun ble overfalt, i det høye sivet
Klær, flerret av, den groveste vold
Nedla sitt bytte, som et dyr under jakt.
Ingen beskyttelse, intet skjold
Myndighetenes, misbruk av makt
Skammen, redsel, tårer og nerver
Titusener voldtatt, hvert eneste år
Forbrytelser, som samfunn bederver
For alltid, fysisk, og psykiske sår
Ikke vårt problem, vi har nok med oss selv
«Rettsstaten» Kongo, må få ting på stell
Men skal vi da tåle, så inderlig vel
Den urett, som ikke rammer oss selv …
* (inspirert av «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Et utdrag fra dikt av Andre Bjerke)