På Hurtigruta nordover nå, og fascineres av de mest avsidesliggende bosettinger en kan tenke seg.. Vanskelig å fatte hvordan noen kan ha livnært seg, og ikke minst taklet hverdagen på enkelte plasser. Det ble til et fredagsdikt om en kar som nok kan ha eksistert.
Der ingen skulle tru …
Der ingen skulle tru, det var der han bodde
Langt fra folk, blant staute fjell
Unntaksvis, han til byen rodde
Men også der, holdt han seg mest for seg selv
Han trengte ikke folk, og støyen fra dem
Naturen var følgesvenn, og mer enn godt nok
Der ingen ville bu, var hans trygge hjem
Så ikke gleden, i å være del av en flokk
Gikk et års tid, før noen etterlyste han
Ble funnet livløs, han og hans hund
Prestens ord, om en stillfaren mann
Men ingen var tilstede, i hans minnestund.