Det har vært mørkt lenge nå
Lenge siden lyset slapp til
I slike perioder, så tungt å gå
Vanskelig å bryte ut, selv om jeg vil
Som en hånd fra dypet, der alt er svart
Jeg holdes i et jerngrep, av en rusten klo
Prøver å løsrives, men grepet er hardt
Det ordner seg sier de – slutt aldri å tro!
Mørket fortærer meg sikkert og sakte
Har sluttet å gråte, apatisk nå
Ord blir tomme, oppbrukte, opplagte
Velment, og hvordan skal de forstå …
I stummende mørke, jeg famler i blinde
En tunnel, uten lys i sin ende
Det klamme mørket, meg fast vil binde
Vil lykkes i sin higen, kan hende …
Jeg vil ikke leve, men våger ikke å dø
Jeg synker mot den dypeste bunn
Kaoset i meg, som opprørt sjø
Trenger å søke ly, en stakket stund