Da penger kom til makten, var gleden stor
De griske gned fornøyd sine hender
Ble festet i husene, der de rike bor
Utenfor, hakket de fattige tenner …
Kald var vinternatten, og kaldere skulle det bli
De fattige forsto, at slik må det være
Og uansett, hva skulle de vel si?
Deres lodd, var å fattigdommen bære
De bar den på sine skuldre, tung som den var
Fattigdom suger krefter, må vite
De rike ga rådet – «prøv å spar»
ikke lett, for en som har alt for lite
Så heldige dere er, bor i verdens rikeste land
De fattige nikket ydmykt, jo takk for det
Her er muligheter, for de som vil og kan
De fattige så seg rundt, men kunne ingenting se
De rike ble rikere, det er gjerne slik
De fattige ble ikke fattigere, ikke mulig det …
Tidvis kom følelsen, at de var utsatt for et svik
Men døde med erkjennelsen – det ble som det ble