Dette er poesi som er laget for fremføring med en spesiell stemme og fremføringstekmikk. Det er derfor ikke så egnet å lese på egenhånd

På veien mot total stillhet, snakker vi mye og for fort
Så mye vi skal mene så mye vi må øse ut
Er det noen som lytter, eller tenker de mest på hva de selv skal si
Hvor lagrer ordene seg, blir de i det hele tatt lagret, eller forsvinner de med tidens vind
Vi snakker og snakker og higer etter respons
Hørte du hva jeg sa, hva tenker du om det, halloooo
Ordene er som luft som pustes inn, pustes ut, gir kortsiktig mening og blir borte, for alltid
Ord, med og uten mening, som blandes så godt at vi ikke skjelner dem fra hverandre
Jeg kobler ut, ser munnene rundt meg bevege seg, jeg nikker og smiler
Det er viktig, de som snakker søker bekreftelser
Jeg lar tankene vandre og lar ordene bli til en svak dur i bakgrunnen
Brått kommer det er spørsmål, jeg ser det på kroppsspråket deres
Jeg aner ikke hva spørsmålet var, men vet svar

  • det må jeg nesten få tenke litt over, svarer jeg
    De lar meg tenke, og det gjør jeg også – på noe annet, ja eller kanskje det de spurte om, det vet jeg jo ikke for jeg har jo ikke hørt spørsmålet.
    Ordene fortsetter som lyden fra en motorvei man først legger merke til når den monotone duren blir borte
    Jeg er trett men jeg er høflig. Jeg kveler en gjesp, lukker ørene og setter øynene i lyttemodus.
    Snart skal jeg fortsette å sove men da skal jeg legge meg på sofaen, det er mer behagelig for da kan øynene også få hvile

Takk for meg

De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, da vet hvor du bor
Inndrivnongsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I fortvilelse, tar mange sin død

Siste ord er ikke sagt

Du ga alt, men det viste seg å ikke være nok
Du fikk erfare, at utakk er verdens lønn
Du merket på kroppen, at de angrep i flokk
Resultatet var gitt, her var ingen bønn

En skitten prosess, du måtte søke ly
Noen måtte tas, og de valgte deg
Ladet sine kanoner, med ord, og ikke bly
Flokken jaget sammen, de hadde bestemt seg

Du er skadet, det vil ta tid å slikke sine sår
Jeg trøster — vær glad, fri deg fra slike som dem
Du har viktigere ting å gjøre, husk årene går
Men akkurat nå, når ikke slike ord frem

De burde skamme seg, de jakter svakhet
Slik rovdyrene gjør, i sin primitive jakt
Men det de aldri vil begripe, men som du vet
Er at enda er ikke siste ordet sagt

De er bundet til flokken sin, og vil tape til slutt
Du, vil gå videre når du igjen er klar
De har nok seg selv, i foten skutt
For rettferdighet er kjent for, at den både gir og tar …

Vi skal ikke tåle så inderlig vel

Arnulf Øverland skrev i 1937 det fantastiske diktet «Du må ikke sove» som advarte mot Hitler, Nazismen og likegyldigheten fra de som ikke først ble rammet. Vestens redsel for å utløse en atomkrig gjennom å bli en mer aktiv part i konflikten støtter jeg ikke. Vi må våge å ta konsekvensene av å stille opp for demokratiske land som uprovosert blir invadert. Jeg vil heller dø modig enn å overleve som en feiging. Mange vil nok være uenige med meg, men husk at vår frihet er et resultat av at andre var modigere enn hva vi er nå. Vi bør stille alt vår materiell til rådighet for å jage russerne hjem. Ukens fredagsdikt er inspirert av Arnulf Øverland?

Vi skal ikke tåle så inderlig vel

Skal vi se på det hele, eller gjøre mer
Skal vi tåle så inderlig vel …
Er vi tilskuere, som mest bare ser
Som så ofte før, har vi nok med oss selv

Vi kan stille opp, med mer enn penger
Vi kan våge, mer enn vi gjør
Det er våpen, ikke ord de trenger
Et modig folk, men de voldtas og blør

Vår egen frihet, tar vi for gitt
Men vi frigjorde ikke oss selv
Vi er nok for feige, og bedagelig blitt
Vi tåler dessverre så inderlig vel

Kakerlakk

Under den blankpolerte overflate
Ligger grums, svik og illojalitet
Som paradegatens møkkete bakgate
Rommer den det en ikke ser, men vet

Men råttenskap kan ikke skjules over tid
Kan ikke viskes bort, av falske ord
Bakholdsangrepets, taktikk i strid
Klarer ikke å slette sine spor

peker på andre, ingen selvkritikk
Kakerlakker, er hva jeg kaller dem
Å leve med seg selv, ble straffen de fikk
For annet enn det, når nok aldri frem

Flertallets tyranni

Det er ikke verdt, å heve sin stemme
Det er ikke verdt, å bli upopulær
Det er ikke verdt, å sin mening fremme
ikke verdt å trå, på ømme tær

Bare lat som du er enig, samtykkende nikk
Bare lat som du ler, av det samme som dem
Bare lat som du tilhører, deres «klikk»
Ikke innbill deg, at du kan vinne frem

Tro ikke, du har krefter, til å stå alene
Tro ikke du har styrke, til å tale dem i mot
Tro ikke på deg selv, og det du måtte mene
Ikke glem kraften, når de sette ned sin fot …

Du er en de har bruk for, i sin flokk
Du er en som skal adlyde, kjenne din plass
Du er laveste kløver, i livets kortstokk
Ikke skap deg, de knuser deg, om du viser trass

Flertallet har rett, flokkens demokrati
Flertallet har talt, marsjer i takt
Flertallet har makten, du kan ingenting si
Ikke glem din posisjon, du er i flokkens makt

Feige kryp

De toer sine hender, alle andres skyld
Soler seg i glansen, når alt går bra
Feighet i bedriftskultur er en verkebyll
Kritikk skyves videre, den får andre ta

Hva skal vi med slike, vi trenger dem ikke
Etterpåklokskapens frontfigurer
Når noe går galt, er de raske til å stikke
Slik illojalitet som bedriftskultur forsurer

De garderer seg, med en rekke forbehold
Våger ingenting, andre får heller feile
Like feige som kommentarfeltenes netttroll
Ikke slike man trenger, når man i livet skal seile

De vi vil ha med, er de som har ryggrad
Folk som drar lasset, de som vil noe mer
Ikke de som tar ansvar – til en viss grad …
De formerer seg dessverre, blir stadig fler …

Hva er det med disse …

Hva er det med disse, som ingenting vil
De som trykker på bremsen, aldri på gass
De som bruker sine krefter, på interne spill
Vil fremtiden gi slike mennesker plass?

Hva skal vi med disse, som problemene ser
Men som aldri har løsning, aldri tar ansvar
De som vil mindre, aldri noe mer
Tapper energi, fra de som har

Slike mennesker, hva bidrar de med?
Hva har de levert, når året er omme?
Menneskelige blylodd, som drar andre ned
Briljerer med ord, i setninger som er tomme