I seneste laget

Jeg så på displayet, du prøvde å nå meg
Gjentatte ganger, fikk ta det i kveld
Må innrømmes, ja, jeg var litt lei deg
Depresjon, depresjon, kun snakk om deg selv

Jeg ringte deg ikke samme kveld
Overskuddet var ikke der
Av og til har jeg nok med meg selv
Var jo andre, som og, sto deg nær

Dagen etter, i firetiden
Vil beklage, tregt svar, ikke vondt ment
Du svarte ikke, hverken da eller siden
Jeg ringte deg over et døgn for sent …

Talen som kom for sent

Min tale til deg, var vakre ord
Vakre ord om flotte deg
Om deg som venn, som kjæreste, mor
Om vår kjærlighet, og heldige meg

En tale fra hjertet, fra meg til deg
En tale, du skulle spare i minnet
Historien, om vår kronglete vei
Om hvordan vi klarte, hverandre å finne

Talen var lang, mange ord
Ord, om et langt liv sammen
Ord, om hvordan du satte spor
Hvordan du skapte familierammen

Ord, om lykke, i ulendt terreng
Ord, om hverdag og fest
Ord, om din samlende kraft i vår gjeng
Ord, som beskrev deg som aller best

Nesten ferdig, skriver mer siden
Urolig, du burde vært hjemme nå
Du som jo alltid passet tiden
Jeg har ringt, men svareren var på

Det ringte på døra, hvem er nå det?
Du glemte jo aldri nøklene du
For sent for besøk, gikk ut for å se
Du skulle vært hjemme før klokka sju

Beskjeden som endret alt for meg
Der sto hun, presten, med sorg i blikk
Fortalte om traileren som traff deg
Om den bråe slutten, livet ditt fikk

Et dødsbudskap, snudde alt opp ned
Vi to, ikke lenger — «vi»
Du min kjære, den heleste ved
Skulle sagt til deg før, alt jeg ville si …

Morsomt så lenge det varte

Hun fikk sin vilje, nok var nok
Uten håp, bare mye smerte
Kroppen skjult i en kiste med lokk
Men du la igjen, ditt hjerte

Ditt hjerte for hele familien din
Ditt hjerte for dine venner
Begravet, en sommerdag så fin
Alle var der, alle du kjenner

Vakker musikk, fantastiske ord
En verdig slutt, til ære for deg
I oss har du satt evige spor
For minnene taler for seg

Jeg smiler, du var slik en optimist
Ditt mantra – «det var morsomt, så lenge det varte»
Ja, jeg smiler, selv om dagen er trist
Det var typisk deg, det var slik du svarte

En halvflaske 60 prosen

Bygget på en historie fra en ansatt på Vinmonopolet, før selvbetjening ble innført.

Klokken er noen minutter på ni
Hver morgen, står han der, på vent …
Betjeningen smiler, vet han vil si —
«en halvflaske 60 prosent»

Han har stått der, hver dag, i 30 år
Alltid bestilt det samme
Uvisst, hvor mye mer tid han får
Før leversvikten vil ramme

Et liv som ikke ble slik han ville
Et liv der flaska ble alt
Venner,familie, alt gikk til spille
Fyllik, var det han ble kalt.

Eneste vennen som ble igjen
Var en flaske med 60 prosent
En trofast, men drepende venn
Men for han, noe trygt og kjent

En dag sto han ikke lenger og ventet
Leveren hadde ikke mer å gi
Måtte bryte seg inn, han ble hentet
Han kom aldri mer klokken ni …

Brevet på bordet

Brevet som lå på bordet
Forklaringen, sannhetens øyeblikk
Svaret på det du gjorde
Hvorfor det gikk som det gikk

Hentet, lagt i en pose
Et sjokk, visste ingenting
Piller – overdose …
Rev av forlovelsesring

Kastet ringen ut i hagen
Raseriet traff meg brått
Kaster opp klumpen i magen
Burde jeg mer forstått?

Brevet – kun noen få ord:
«Unnskyld – jeg elsker deg –
Men nå forlater jeg denne jord,
fant ingen annen utvei»

Etterlot flere spørsmål enn svar
HVA – var hemmeligheten din
Hvem var det du egentlig var?
Du som lovet, å være min

Lammet, men klarte å reise meg
En blanding av sorg og sinne
Jeg valgte, og klarte, å tilgi deg
Vil bevare de gode år, i minnet

Besøker graven, kanskje du ser meg
Sier høyt til meg selv, «jeg har tilgitt deg»
Selv om du valgte den håpløse vei
Så tror jeg deg på, at du elsket meg

Lang lang rekke …

Så er det kveld igjen
Ikke snakket med noen
Ikke en eneste venn
Hun har mistet gnisten og troen

De ringte lenge, men ga opp til slutt
Angsten tok overhånd
De sa hun var blitt så fjern og mutt
Det ender jo gjerne sånn

Hun ville så gjerne, men maktet ikke
Psykisk syk som de sa
Grodde fast hjemme, umulig å rikke
Hvor var helsevesenet da?

Hun rykket frem på ventelisten
En plass eller to hver uke
Men fortere enn det, sluknet gnisten
På listen «alvorlig sjuke»

De fant henne mandag, vært død en stund
I begravelsen var det ikke mange
Ut av listen rykket hun
Den altfor, altfor lange …

Ingen å miste

Jeg vil ikke dø pappa, vil ikke – nei!!!
Så mye jeg ikke har gjort
Hvorfor har Gud valgt akkurat meg
Jeg vil ikke dø så fort

Hva kan man svare, finnes det ord
En gutt som knapt har fylt elleve
Fortelle et barn at han aldri blir stor
Stemmen min begynner å skjelve

Jeg holder hans hånd, så fast som jeg kan
Jeg klarer ikke å svare
Øynene våre er fylt med vann
Kjære Gud, han kan du vel spare

Jeg ba og jeg ba, men Gud lyttet ikke
Et mirakel som aldri kom
Jeg husker så godt, det skremte blikket
Siden da, har jeg vært helt tom

Må skjerpe meg, være en klippe
Familien trenger meg nå
Livredd, jeg har ikke råd til å glippe
Må gi energi, ikke få

Nå hviler du fredelig, under en sten
En sten blant mange andre
I meg har sorgen skapt varige mén
Jeg er sint, men har ingen å klandre

Ingenting kan, eller vil bli som før
Hadde tre barn, men ingen å miste
Hvorfor Gud, gjør du slik som du gjør
Finnes noen mening, i dette triste?

Det sies at tiden leger sår
Har min tvil, men det gjenstår å se
Gråter ved graven din, der jeg står
Og til Gud har jeg sluttet å be …

Sovnet for alltid

Ser på bilde, lenge siden
Bilde ifra unge år
Mye skjedd i mellomtiden
Rare klær og snodig hår

Blikket våkent, litt naiv
Uferdig, men klar for alt
Pågangsmot og masse driv
For hverandre, var vi alt

Fremtiden, var lys for oss
Kjærlighet, i begges blikk
Jeg fra Hamar, du fra Moss
Ikke mye tid vi fikk

Ringte på, og der sto presten
Dødsbudskapet tungt som bly
Hørte starten, ikke resten
Ramlet fra min rosa sky

Utad taklet jeg det bra
Sorgen skjult bak smilemaske
Men bak masken, sjelden glad
Lykkepiller, knaske, knaske …

Sovnet mens du holdt i rattet
Du var trøtt, men ville hjem
Sorgen ikke til å fatte
Skjebnen, valgte å være slem …

Sekundet som forandret alt

Den grusomme lyden av panser mot kropp
Et svev, før han treffer bakken
Jeg ser det i sakte film, uten stopp
Hører ropet, «FORSIKTIG MED NAKKEN»’

Ser at han lever, men rører seg ikke
Stemmer, kaos og sjokk
Vil løpe fra situasjonen, stikke
Men blir der, er stiv som en stokk

Han døde ikke – fra halsen og opp …
Hans liv er i stol med hjul
Fra halsen og ned har jeg drept hans kropp
Etter det har jeg levd i skjul

I skjul fra alles bebreidende blikk
I skjul for å straffe meg selv
Samvittighetens nålestikk
Kan aldri mer, føle meg vel

Har møtt ham, hans mor, hans far og søster
De har sagt at de tilgir meg
De er snille, gir meg ord som trøster
Men to til må tilgi, Gud og jeg …