Hvil i fred

De står der på rekke og rad
Alle disse som ikke blir sett
Noen gått ut på dato, andre ikke
Men felles skjebne – ensomme
De er ensomme sammen
Hver sin historie som ikke lenger deles
De vil bli sett, men akk
Byr seg frem – se meg! Velg meg!
Ingen som ser, ingen som velger
Stille om natten, stille om dagen, alltid stille
Mange kan fremdeles by på overraskelser
Noen kan by på ettertanke og refleksjon
Noen vil få deg til å le, andre gråte, noen begge deler
De hadde en gang nyhetens interesse
Det var en gang, men det er lenge siden nå
Nye navn kommer, og får all oppmerksomhet
Men også de nye finner sin plass og glemmes etterhvert
Står i det, hver dag, hver uke, hver måned – år ettter år
Rygg mot rygg, klar for innsats ved behov
Men ingen melder sitt behov – trist
De bevarer en historie, men til hvilken nytte?
En lukket bok har liten eller ingen verdi
På samme måte som oss mennesker, begraves de til slutt
Vi mennesker senkes i jorden, bøkene begraves i en bokhylle.
Rest in peace

Siv, 4 år

Ser mot himmelen med åpen munn
Fanger snøfnugg som daler ned
Alt trist glemmes, for en liten stund
Stor forandring, et helt nytt sted

Bare 4 år og alt for mye bagasje
Ting barn ikke skal bære på
Frigjort fra sår og bandasje
Men vonde minner, hun ikke skal forstå

En munnfull snøfnugg og snart jul
Fostermamma, sier julenissen vil komme
Hun ønsker seg en badeand, en stor gul
En svak glød i øyne, som før var tomme

Hun fikk en badeand og en ny start
Fikk venner, et hjem og et liv
Ble fanget opp i tide, et liv ble spart
Endte godt, for lille søte Siv.

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet, slett ikke er din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt blir meningsløst, alt for lenge
Når både lykke og håp, går i hi
Får ikke hjelp, du så sårt kan trenge
Føler du ikke, har mer å gi

Tanken, om det å reise kommer,
til et mål, med en enveisbillett
Kanskje din aller siste sommer?
Ser du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten fester sin klamme klo
Du setter ditt liv, og andres i spill,
om du krysser den siste bro

Livet går videre

Jeg går på nåler, det er slik det er
Ditt humør er labilt, som alltid
Du lager fem høns, av en enkel fjær
Uforutsigbar, du ypper til strid

Elsket deg en gang, jeg gjorde det
Men flammen sluknet, litt etter litt
Hun jeg falt for, ble vanskelig å se
Båndet vi knøt, ble for tynnslitt

Vi gikk hver vår vei, slik mange gjør
Vi trengte en ny start, begge to
Ingen av oss, var den vi var før
Vi kjempet lenge, for det gjør man jo

Vi falt men reiste oss, fant lykken på ny
Litt lærer man jo, når man påføres sår
Livet er slett ingen rosa sky
Blitt klokere, med årene som går

Far min

Far min, var en underlig skrue
Hissig, men snill, som dagen var lang
Han og mor min, var litt av et skue
Han: liten og tjukk, hun: tynn og lang

Lærte meg mye, han sa jeg ville trenge
Men det meste, ble fort glemt
Hans råd for livet, varte ikke så lenge
Men noe, har jeg plukket opp, og gjemt

Far min, var ikke som fedre flest
Ikke som andre fedre i klassen
Hatet å kjede seg, elsket en fest
På puben, kalte de han — Brytebassen

Han drakk tett og skrålte mest
Ustø var han, og ramlet støtt
«Dagen derpå» var en hyppig gjest
Men skjerpet seg, når han var nødt

Far min, var ikke som andres fedre
Kanskje ingen fedre, egentlig er det
Han var vel hverken dårligere eller bedre
Fantes grunner, til at han ble som han ble

Da far min gikk bort, skålte vi med øl
Det var slik han ville ha det, i sin minnestund
Vi skålte, for hans stolte bryte-sølv
Fra juniormesterskapet, i Langesund

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet ikke vil være din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Du går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt virker meningsløst, alt for lenge
Når lykke og håp går i hi
Du får ikke hjelpen du kunne trenge
Du føler du ikke, har mere å gi

Når tanken om det å reise kommer
Når reisen, er enveisbillett
Du vet du har opplevd din siste sommer
Du kjenner du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten har festet sin klo
Du setter ditt liv og andres i spill
Du vet ikke fra, hvilken sorg du dro

På scenen

Tenk om ordene stokker seg igjen
Om jeg får våte ringer under armene
Om nervene svikter, der de står i helspenn
Tenk om det surkler høylytt i tarmene

Tenk om folk kjeder seg, gjesper av meg
Om de demonstrativt bare går
Om de mister interessen, og snur seg
Tenk om jeg mister motet, der jeg står

Tenk om folk vil snakke bak min rygg
Om jeg glemmer det jeg skal si
Om jeg stotrer, og fremstår som utrygg
Tenk hvor aldeles fryktelig det vil bli …

Tenk om jeg tenker slik, hvor vil det ende
Om redsel for å feile, blir min største feil
Om jeg heller våger, bedre det – kan hende
Jeg er båten, motet er vinden – jeg setter seil

TerrOrd

Mobbing virker umulig å utrydde. Hvert år drepes en rekke barn av ord som kommer direkte eller gjennom ulike sosiale medier. Barn dreper og voksne stopper det ikke. Selvmord kalles det, men ofrene fullfører bare det andre nesten har fullført

TerrOrd

Ord fylt av hat, og mangel på respekt
Med mål om å trenge inn, og såre
Forsøker fortvilet, å ikke tillegge dem vekt
Men langs hennes kinn, renner en tåre

Sorg

(Hentet fra heftet «De små ord» av poeten Sindre Bakken

Du hvisker farvel til din kjære,
Det siste på denne jord.
Du lovet «på tro og ære»
med et eneste hellig ord.

Dagene gikk og ble mange,
Tiden ble full av år.
Nå toner avskjedens sange,
og hjertet er sviende sår

Så går du akte bak båren,
Til orgelets avskjedssang.
med øyet sløret av tåren,
til klokkens vemodige klang.

Når tre skuffer muld har kuttet
båndet du engang bandt
Men i hjertet ringen er sluttet
I minnenes skrin som du fant.

De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, de vet hvor du bor
Inndrivningsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I sin fortvilelse, tar mange sin død