De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, da vet hvor du bor
Inndrivnongsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I fortvilelse, tar mange sin død

Jeg er som jeg er

Jeg er som jeg er, min egen herre
Det sies jeg bare blir verre og verre
Mer egenrådig, hvert år som går
En sær fyr, som du sikkert forstår

Skal ha det på min spesielle måte
Hvordan jeg ble slik, er meg en gåte
Vet ikke hvordan jeg ble som jeg er
En ensom ulv, kom ikke for nær

Jeg har forsøkt, slik dating på nett
Spennende ja, men ble fort mett
Finner ikke, «frøken helt perfekt»
Må være sømmelig, men også litt frekt

Vil ikke ha, andres rot i min stue
Tro ikke jeg er — en tøffel du kan kue
Bestemme selv – hva, hvor, når, alt jeg vil
Min frihet er hellig, settes aldri i spill

I mitt hus er èn nok, og det er meg
Litt sta og egen, men slik er jeg
Så der sitter jeg, hver bidige kveld
Med fjernkontrollen, helt for meg selv …

Så uendelig stille

Det var morgen, og den første snøen hadde lagt seg
Alle lydene utenfor var dempet av det hvite teppet
Jeg lå i sengen og lyttet etter lyden av deg
Men jeg hørte ingen, for det var ingen lyder
Du var så stille som det er mulig å være
Så stille, så en skulle tro du ikke pustet
Så stille at jeg ble redd og vekket deg
Men du lot deg ikke vekke

Et liv

Ser du meg, et lite kart
Modnes, skal snart bli et bær
Kart, er som du vet litt hardt
Men snart, blir jeg bløt og svær

Du kan plukke meg, min venn
Tenker du — så fin jeg er?
Jeg skal ingen steder hen
Trives godt i lyngen her

Vil bli spist, det vil vi bær
Råtne, vil vi ei på rot
En gang tro du ganske nær
Varsom, med din tunge fot

Plukk meg, legg meg i ditt spann
Jeg blir gjerne med deg hjem
Vokser meg så stor jeg kan
Roper: SE MEG — byr meg frem

Tiden går, blir høst og kaldt
Fryser, tørker inn, blir stiv
Var så pen, men har forfalt
Endte trist, mitt blåbærliv

Om vi bare …

Vi så problemet fra ulik kant
Og med det, fikk vi ulike svar
Diskusjoner, ingen av oss vant
Trodde begge, vi på sannheten bar

Vi skuffet hverandre, begge to
Slik blir det, med ulik vinkel inn
Ingen av oss, klarte å bygge bro
Blødende sår, i begge sinn

Dialogen forsvant, I et vondt brudd
Vi to, som var verdens beste venner
Tolket styrtregn, der det var yr og sludd
Ja slik kan det gå, det hender

Det begynner å bli lenge siden nå
Årene går, og stillhet bidrar ikke
Ingen av oss, ville den andre forstå
Og i mellomtiden, fortsatte klokken å tikke

Kanskje vil vi begge dø, i uforsonlighet
Like sikre, på at vi selv har rett
Kunne velvalgte ord, floken løst?
Om vi bare hadde maktet, å ta til vett

Takk for alt Kompis

Du kom til verden for 10 år siden. En knøttliten bylt som skulle bli en del av familien. Jeg må ærlig innrømme at jeg i for stor grad irriterte meg over stadig skvetting innendørs og alle turene var ikke alltid lystbetont. Du merket nok det, for det var Kitty og Gina som ble dine soleklare favoritter. De elsket deg og du elsket dem. I går måtte dyrlegen ta deg. Du var tapper og skjulte smerten, men veterinærens dom var klar. Vi kommer til å savne deg, du var en utrolig fin og unik Kompis. Ukens fredagsdikt handler selvsagt om deg ❤️.

Kompis

Borte for alltid, bare minnene igjen
Logrende og glad, når vi kom hjem
Hadde enkle krav, vår lille venn
Reisen tok slutt, han var kommet frem

Vi visste det ville komme, slik er det jo
Men likevel, oppleves det brått
Kompis, du var tillitsfull, og du forsto …
Tungt å si farvel, takk for årene vi har fått.

Hvil i fred

Du så ut slik man skal se ut
Din familie passet til min kravspesifikasjon
Du ble likt av mine venner og familie
Jeg ble akseptert av dine nærmeste

Så da giftet vi oss, og kjøpte hus der man skal bo
Forventningen var to barn, og vi leverte på det
Våre meninger og politiske ståsted var korrekt
Vi var en puslespillbrikke i andres liv, som passet

Det var ikke kjærlighet ved første blikk
Det var en veloverveid totalvurdering
En balansert avtale mellom to parter, fornuftig
Vi hadde våre drømmer, men klarte å holde dem i sjakk

Vi døde omtrent når vi skulle, begge to
Vi fikk en pen sten med navnet vårt på
Hvil i fred stod det på stenen vår
Det gjorde vi, vi hadde jo god trening i det …

Ikke lenge igjen

Det er ikke så lenge igjen
Mye jeg gjør for aller siste gang
Kanskje vårt siste farvel min venn
Resterende tid, blir neppe lang

Jeg fikk færre år enn jeg håpet på
Men flere enn mange andre har fått
Tidvis bitter, så vanskelig å forstå
Avslutningsfasen, kom så alt for brått

Men mest av alt er jeg takknemlig, tross alt
Jeg har opplevd kjærlighet, og livskvalitet
Flere av mine venner har allerede falt
kanskje finnes et liv etter døden, hvem vet

Mobbing

Denne høsten begynte nye håpefulle, spente små barn på skolen. Snart vil mange av dem skuffes. Noen vil merkes for livet og noen av disse igjen vil rett og slett ikke holde ut. Det er stort sett andre barn som mobber, men bare vi voksne og skolen som kan hindre at det skjer. Diktets innledning er basert på en faktisk historie, sikkert en av mange …

Mobbing

En skole, hvor det er akseptert å ta liv
En skole, som tillater dødelige våpen
En Skole, som svarer med kraftløse skriv
En skole, med verdier som «ærlig» og «åpen»

Effektfulle våpen, med voldsom kraft
Våpen, som begraver ungdom i jord
Ikke kuler, krutt eller øks på et skaft
Nei, mer utspekulert, er de drepende ord

De var mange som så, men en annen vei …
Kunne de virkelig, hverken se eller høre
Tenkte de aldri – tenk om det var meg?
Kunne de absolutt ingenting gjøre?

(Atle Øi)