Far min

Far min, var en underlig skrue
Hissig, men snill, som dagen var lang
Han og mor min, var litt av et skue
Han: liten og tjukk, hun: tynn og lang

Lærte meg mye, han sa jeg ville trenge
Men det meste jeg lærte, ble fort glemt
Hans råd for livet, varte ikke så lenge
Men noe, har jeg plukket opp, og gjemt

Far min, var ikke som fedre flest
Ikke som andre fedre i klassen
Hatet å kjede seg, elsket en fest
På puben, kalte de han — Brytebassen

Han drakk tett og skrålte mest
Ustø var han, og ramlet støtt
«Dagen derpå» var en hyppig gjest
Men skjerpet seg, når han var nødt

Far min, var ikke som andres fedre
Kanskje ingen fedre, egentlig er det
Han var vel hverken dårligere eller bedre
Fantes grunner, til at han ble som han ble

Da far min gikk bort, skålte vi med øl
Det var slik han ville ha det, i sin minnestund
Vi skålte, for hans stolte bryte-sølv
Fra juniormesterskapet i Langesund

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet ikke vil være din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Du går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt virker meningsløst, alt for lenge
Når lykke og håp går i hi
Du får ikke hjelpen du kunne trenge
Du føler du ikke, har mere å gi

Når tanken om det å reise kommer
Når reisen, er enveisbillett
Du vet du har opplevd din siste sommer
Du kjenner du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten har festet sin klo
Du setter ditt liv og andres i spill
Du vet ikke fra, hvilken sorg du dro

På scenen

Tenk om ordene stokker seg igjen
Om jeg får våte ringer under armene
Om nervene svikter, der de står i helspenn
Tenk om det surkler høylytt i tarmene

Tenk om folk kjeder seg, gjesper av meg
Om de demonstrativt bare går
Om de mister interessen, og snur seg
Tenk om jeg mister motet, der jeg står

Tenk om folk vil snakke bak min rygg
Om jeg glemmer det jeg skal si
Om jeg stotrer, og fremstår som utrygg
Tenk hvor aldeles fryktelig det vil bli …

Tenk om jeg tenker slik, hvor vil det ende
Om redsel for å feile, blir min største feil
Om jeg heller våger, bedre det – kan hende
Jeg er båten, motet er vinden – jeg setter seil

TerrOrd

Mobbing virker umulig å utrydde. Hvert år drepes en rekke barn av ord som kommer direkte eller gjennom ulike sosiale medier. Barn dreper og voksne stopper det ikke. Selvmord kalles det, men ofrene fullfører bare det andre nesten har fullført

TerrOrd

Ord fylt av hat, og mangel på respekt
Med mål om å trenge inn, og såre
Forsøker fortvilet, å ikke tillegge dem vekt
Men langs hennes kinn, renner en tåre

Sorg

(Hentet fra heftet «De små ord» av poeten Sindre Bakken

Du hvisker farvel til din kjære,
Det siste på denne jord.
Du lovet «på tro og ære»
med et eneste hellig ord.

Dagene gikk og ble mange,
Tiden ble full av år.
Nå toner avskjedens sange,
og hjertet er sviende sår

Så går du akte bak båren,
Til orgelets avskjedssang.
med øyet sløret av tåren,
til klokkens vemodige klang.

Når tre skuffer muld har kuttet
båndet du engang bandt
Men i hjertet ringen er sluttet
I minnenes skrin som du fant.

De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, da vet hvor du bor
Inndrivnongsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I fortvilelse, tar mange sin død

Jeg er som jeg er

Jeg er som jeg er, min egen herre
Det sies jeg bare blir verre og verre
Mer egenrådig, hvert år som går
En sær fyr, som du sikkert forstår

Skal ha det på min spesielle måte
Hvordan jeg ble slik, er meg en gåte
Vet ikke hvordan jeg ble som jeg er
En ensom ulv, kom ikke for nær

Jeg har forsøkt, slik dating på nett
Spennende ja, men ble fort mett
Finner ikke, «frøken helt perfekt»
Må være sømmelig, men også litt frekt

Vil ikke ha, andres rot i min stue
Tro ikke jeg er — en tøffel du kan kue
Bestemme selv – hva, hvor, når, alt jeg vil
Min frihet er hellig, settes aldri i spill

I mitt hus er èn nok, og det er meg
Litt sta og egen, men slik er jeg
Så der sitter jeg, hver bidige kveld
Med fjernkontrollen, helt for meg selv …

Så uendelig stille

Det var morgen, og den første snøen hadde lagt seg
Alle lydene utenfor var dempet av det hvite teppet
Jeg lå i sengen og lyttet etter lyden av deg
Men jeg hørte ingen, for det var ingen lyder
Du var så stille som det er mulig å være
Så stille, så en skulle tro du ikke pustet
Så stille at jeg ble redd og vekket deg
Men du lot deg ikke vekke

Et liv

Ser du meg, et lite kart
Modnes, skal snart bli et bær
Kart, er som du vet litt hardt
Men snart, blir jeg bløt og svær

Du kan plukke meg, min venn
Tenker du — så fin jeg er?
Jeg skal ingen steder hen
Trives godt i lyngen her

Vil bli spist, det vil vi bær
Råtne, vil vi ei på rot
En gang tro du ganske nær
Varsom, med din tunge fot

Plukk meg, legg meg i ditt spann
Jeg blir gjerne med deg hjem
Vokser meg så stor jeg kan
Roper: SE MEG — byr meg frem

Tiden går, blir høst og kaldt
Fryser, tørker inn, blir stiv
Var så pen, men har forfalt
Endte trist, mitt blåbærliv

Om vi bare …

Vi så problemet fra ulik kant
Og med det, fikk vi ulike svar
Diskusjoner, ingen av oss vant
Trodde begge, vi på sannheten bar

Vi skuffet hverandre, begge to
Slik blir det, med ulik vinkel inn
Ingen av oss, klarte å bygge bro
Blødende sår, i begge sinn

Dialogen forsvant, I et vondt brudd
Vi to, som var verdens beste venner
Tolket styrtregn, der det var yr og sludd
Ja slik kan det gå, det hender

Det begynner å bli lenge siden nå
Årene går, og stillhet bidrar ikke
Ingen av oss, ville den andre forstå
Og i mellomtiden, fortsatte klokken å tikke

Kanskje vil vi begge dø, i uforsonlighet
Like sikre, på at vi selv har rett
Kunne velvalgte ord, floken løst?
Om vi bare hadde maktet, å ta til vett