Mot stupet

De skyter på hverandre, verbalt
Hverdagen er konflikt
Småting, ofte helt banalt
Krangel, om likt og ulikt

Livet har blitt en evig diskusjon
Slitasjeskader, som aldri får gro
Ordene treffer, innøvd presisjon
Grøft av splittelse, ingen bro

Vet hva de gjør, men fortsetter som før
Klarer ikke bryte sin destruktivitet
Selvskading, det er det de gjør
Hvor dette vil ende, er noe alle vet

Forelskelse ble til hverdagsslitasje
Det som var sjarmerende, irriterer nå
Ble synlig, hva de bar på av bagasje
Hvis ingenting endres, vil alt gå i stå.

De er ikke de første og blir ikke de siste
Millioner har gjort samme feil før
Tallenes tale er stabile og triste
Taperne er alle barna som blør …

Gruff

Så skjer dette igjen, atter en gang
Singel, ikke jeg som slo opp
Du var forelsket, satt på mitt fang
Du som aldri fikk nok av min kropp

Gruet deg, det var ikke vanskelig å se
Samlet mot, du sa det så uventet, brått
Burde jeg sett, at dette ville skje?
Gråt begge to, nå har du gått

Ferien vår, nå må jeg avbestille
Fortelle mine venner og familie – igjen
Fornedrelsen, var du som ikke ville …
Mistet kjæresten, men og min bestevenn

Fortelles meg at lykken er  der fremme
Men orker jeg å våg å igjen bli brent
Ut på «sjekkern « vil helst være hjemme
Nødvendig  for å treffes og bli kjent

Må slanke meg før blikk og ny vurdering
Cool og  morsom, spennende og intelligent
By på seg selv, si morsomme ting
Tilbake til start, en følelse som er kjent …

Gi ikke opp

Hun våget å lene seg fremover, men falt
Våget å tro han ville ta henne i mot
Flammen i henne sluknet, det ble kaldt
Alt i hodet ble til kaos og rot

Trodde det hennes tur,  endelig?
Men nei, ikke denne gang heller
Så tom, som det er mulig å bli
Forsvant ned, i den dypeste kjeller

«Våg – tro på kjærligheten», sa alle
Hun gjorde det, og ble nok en gang brent …
Hvem orker å reise seg, når en vet en vil falle
Drømmen, igjen lagt på vent

Denne gang, ville  ikke sårene gro
Mørke tanker kom stadig på besøk
Ribbet for håp og fremtidstro
Noe tynnslitt, som denne gangen røk …

Skulle gå år i fortvilelse og mørke
Mange ville hjelpe, men hun ga dem ikke lov
Tårene var grått, tårekanalene hadde tørke
Isolerte seg, gikk i dvale, alt i henne  sov

Det sies  – bak skyer er himmelen  blå
Etter uvær, kommer dager med sol
Det er i motgang, en må fortsette å gå
Svaret er ikke i rep eller pistol …

Tiden fungerer som et viskelær,
Selv om arrene ikke forsvinner
Regnværsdager blir til bedre vær
Alt kan brukes til noe, selv dårlige minner …

Prinsen kom, men kke på en hvit hest
Ikke så pen som eventyrene forteller om
En stø, solid kar, lik folk flest
Som henne, såret og ensom

To barn ble født, det ble giftering
Erfaring ble til styrke i livets redskapssekk
Historien forteller oss en viktig ting
Gi ikke opp, når alt er svart som blekk

Finnes du?

Trodde jeg omsider var på trygg grunn
Håpet vinden hadde løyet, at båten ville bære
Da brått falt jeg ned, til ny ukjent bunn
Burde visst bedre, at jeg aldri kan lære

Stolte på deg, vendte andre kinnet til
Blåøyd sier mange, og med rette
For meg var det kjærlighet, for deg et spill
Tenk å tro jeg alene, ditt begjær kunne mette

Jeg var en av mange, og det er mange av deg
Burde ha skjønt, men dessverre var jeg blind
Du ble stadig fristet, sa aldri nei
Ute av syn, var jeg ute av sinn

Skal jeg våge å reise meg, prøve igjen
Finnes der noen som vil elske lille meg
Og hvis du finnes, hvor finnes du hen
Du min kjære, du som ikke går lei?

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Egoismen

Jeg valgte deg ikke, valgte meg selv
Kan angre nå, og gjør det
Straffen for å tro, at egoisme gjør en vell
Blindet meg fullstendig, kunne ikke se

Det jeg oppnådde, har ikke lenger verdi
Skjønte det først, da jeg mistet deg
Jada, jeg vet hva du vil si
En å klandre, og det er meg

Verdiene jeg omgir meg med er store
Hvis man er takstmann, vel å merke
Men relatert lykke … umulig å spore
Et plaster på skittent sår, vil fortsatt verke …

Skilsmisse

Alene med mine tanker
Ordet de fryktet, er sagt
Kjenner at hjertet banker
Urytmisk, ikke i takt

De som var skapt for hverandre
Har skuslet bort det som var
Bare seg selv å klandre
De som var det perfekte par

Festen var blitt til hverdag
Hverdagen var blitt grå
Tidspressets mas og jag
For sent å rette opp nå

Barna er store, men likevel
Trist å gi dem beskjed
Gikk på en typisk ekteskapssmell
Glemte å hverandre se …

Halve livet igjen å leve
Tiden leger jo sår
Forfra igjen, bygge nytt rede
Høst i sinnet, men vet det blir vår

Leve sammen

I gode og onde dager
Vi samtykket begge to
Lett når ingenting gnager
Da trykker jo ingen sko

Mange år før det strandet
Slik ekteskap ofte gjør
Spenningen hadde landet
Ild ble til halvvarme glør

Blir noen tanker rundt store brudd
Viktig å noe lære
Livet får seg et alvorsskudd
Det vonde, må ikke få gjære

Må lære noe til neste gang
Hva holder liv i ild
En oppskrift, en som er livslang
Som gjør at man får det til

Jeg vet ikke svaret, kanskje vet ingen
Fasiten finnes vel ei
Bevare kraften i gifteringen
Unngå den splittede vei

Kanskje deler av svaret er lett
Kanskje det går på å lytte …
Slutte å tolke, og tro i et sett
La ørene gjøre litt nytte …

Det å gjette, tolke, og tro
Kan bli sannhet, basert på ditt skjønn
Filter, forvrengninger, bygger ei bro
Kan fort bli problemenes brønn …

Det å lytte, er slett ikke lett
Høre, men også forstå
Unngå mistolkning, rett og slett
Det er det jeg jobber med nå …

Jeg elsker deg

Hva vil det si å elske noen
Finnes det dekkende ord
Denne usynlige men sterke broen
Mellom to, som virkelig tror

Tro på bånd som ikke skal ryke
Tro på et «meant to be»
Tro på det vakre, det gode, det myke
Fra nå, og til evig tid

Dikt om kjærlighet, vel og bra det
Men ord er nå engang kun ord
Viktigste er vel virkelig å se
Hva det i disse ordene bor

Jeg Elsker deg, sa hun med øynene sine
Kjærlig i blikket sitt
La sine myke hender i mine
Sa «ta meg, men aldri for gitt»