Siste stasjon

De har reist langt, innholdsrike liv,
Oppturer og nedturer har det blitt
Nå gått av, på den siste stasjon,
i dette livet, de en gang ble gitt

Et hjem for gamle, et venterom
Blir tatt vare på, mens de lite gjør
Spiser, sover, får stell og besøk
Dager passerer, mens vennene dør

Et liv på hell, en kropp som ikke vil
På veggen, henger bilder av minner
Vil du trilles ut? – en pleier spør
Så snilt, takk som byr, se solen skinner

Takknemmelig, men også så trist
Tiden har gått, uforståelig fort
Reisen ble lang, men snart tar den slutt
Snart lukkes den bak dem, den siste port

Kjør debatt, debatt, debatt

Mener mangt om ditt og datt
Datt og ditt og ditt og datt
Denne gang om lakseskatt
Kjør debatt, debatt,debatt

Du sa, jeg sa, hvem sa hva?
Men, du sa jo det i stad
Hvor kom standpunktet ditt fra
Bortforklaring, bla bla bla

Snakke, snakke, snikksnakk, snakk
Seriøst? Jeg ler meg skakk
Best debattkort, jeg som trakk
Motpart satt i sjakk,sjakk, sjakk

Ting

Er det en ting jeg ikke trenger,
så er det enda flere ting
Alt dette som krever penger
Ærlig talt, se deg omkring

Solen er gratis, bålets flamme,
et kostnadsfritt flirtende blikk
Minner, trenger ingen gullramme
Grei helse, om du den fikk?

Tur i skogen, utsikten fra land
Humor og latter med venner
Lyden av vind og klukkende vann
Bli sett og hørt av en man kjenner

Tingen hersker, vil eie deg
Men alltid et ansvar som følger med
Sakte men sikkert, om du vil eller ei
Frihet forsvinner, lenker deg til sted

Alt du eier, i boder og skap,
kanskje biler,båter, hus og hytte
Slukes grådig, i vårt forbruksgap
Lykken svant, men fikk ting i bytte

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet ikke vil være din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Du går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt virker meningsløst, alt for lenge
Når lykke og håp går i hi
Du får ikke hjelpen du kunne trenge
Du føler du ikke, har mere å gi

Når tanken om det å reise kommer
Når reisen, er enveisbillett
Du vet du har opplevd din siste sommer
Du kjenner du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten har festet sin klo
Du setter ditt liv og andres i spill
Du vet ikke fra, hvilken sorg du dro

TerrOrd

Mobbing virker umulig å utrydde. Hvert år drepes en rekke barn av ord som kommer direkte eller gjennom ulike sosiale medier. Barn dreper og voksne stopper det ikke. Selvmord kalles det, men ofrene fullfører bare det andre nesten har fullført

TerrOrd

Ord fylt av hat, og mangel på respekt
Med mål om å trenge inn, og såre
Forsøker fortvilet, å ikke tillegge dem vekt
Men langs hennes kinn, renner en tåre

De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, de vet hvor du bor
Inndrivningsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I sin fortvilelse, tar mange sin død

Vi skal ikke tåle så inderlig vel

Arnulf Øverland skrev i 1937 det fantastiske diktet «Du må ikke sove» som advarte mot Hitler, Nazismen og likegyldigheten fra de som ikke først ble rammet. Vestens redsel for å utløse en atomkrig gjennom å bli en mer aktiv part i konflikten støtter jeg ikke. Vi må våge å ta konsekvensene av å stille opp for demokratiske land som uprovosert blir invadert. Jeg vil heller dø modig enn å overleve som en feiging. Mange vil nok være uenige med meg, men husk at vår frihet er et resultat av at andre var modigere enn hva vi er nå. Vi bør stille alt vår materiell til rådighet for å jage russerne hjem. Ukens fredagsdikt er inspirert av Arnulf Øverland?

Vi skal ikke tåle så inderlig vel

Skal vi se på det hele, eller gjøre mer
Skal vi tåle så inderlig vel …
Er vi tilskuere, som mest bare ser
Som så ofte før, har vi nok med oss selv

Vi kan stille opp, med mer enn penger
Vi kan våge, mer enn vi gjør
Det er våpen, ikke ord de trenger
Et modig folk, men de voldtas og blør

Vår egen frihet, tar vi for gitt
Men vi frigjorde ikke oss selv
Vi er nok for feige, og bedagelig blitt
Vi tåler dessverre så inderlig vel