Kategori: Refleksjon

Du vil ikke tro hvilken makt han har
Uten han, går der meste i stå
Hyggelig, men tidvis — en arrogant kar
En fyr du bør skjønne deg på

Før var han synlig, du hadde han med deg
Fremdeles aktiv, men nå mere skjult
Du jobber for han, ingen annen utvei
Det er mye ved han som er coolt

Vår venn, en kald jævel, vet sin verdi
En mellommann på det meste
Kommer og går, tar aldri fri
En følgesvenn for de fleste

De sier han ikke er alt her i verden
Det er han da heller ikke
Men en viktig fyr å ha med på ferden
Har du stjålet han, er det best å stikke …

Hvem han er, har du kanskje forstått
Denne fyren vi alle trenger
Han som gjør livet ditt lyst, men og grått
Derfor elskes og hates du — PENGER

Jeg sier min mening, har rygg til det …
Der jeg står bak feighetens mur
Der kan du meg hverken høre eller se
Om du visste hva jeg sa, ble du sur

Feighetens mur, er bak ryggen din
Snakker lavt, så du ikke skal høre
Mot subjektivt syn, og versjon som er min
Kan du absolutt ingenting gjøre

Når vi møtes, klistrer jeg på meg mitt smil
Unngår enhver konflikt
Jeg har min egen baksnakkestil
Jeg er trent, jeg er god på slikt …

Egen suksess er alltid det beste
Men andres motgang fungerer det óg …
Med bakholdsangrep skal jeg grepet feste
Du kan se på meg som et baksnakketog

Jeg, lokomotivet, kraftig som få
Men vogner bak, må jeg ha
Baksnakkevogner som hekter seg på
Noen faste, mens andre, litt til og fra

Toget som stadig øker i fart
Mens offer er uforberedt
Med mål om å treffe, tungt og hardt
Går bakholdsangrepene lett

Men baksnakking er ikke helt uten fare
Bak feighetens mur, kan jeg gå på en smell
Om du oppdager meg, hva skal jeg da svare
Da rammer min baksnakking, mest meg selv …

Skrytepaven, er en vi kjenner
En som er god i det meste
En plagsom type for sine venner
En som alltid skal være den beste

Skrytepaven tar mye plass
Bruker utestemmen sin inne
Får lyst til å senke han, bare på trass
For han fremprovoserer jo sinne

En skrytepave tar aldri fri
Alltid klar for å hevde seg selv
Om seg og sitt har han kun godt å si
Han er dyktig, der andre har hell …

Skrytepaven, han kjenner mange
Men svært få er virkelige venner
For skrytehistorier, kan fort bli for lange
Da forvandles en venn, til en han kjenner …

Men vet du hvor skrytepaven bor?
Beklageligvis, ofte i oss selv
Han er tidvis liten, og tidvis stor
Kanskje kjenner du han — litt for vel …

“Av alle uviktige ting her i verden er fotball den viktigste”
– Pave Johannes Paul den 2

Fotball er håp
Fotball er glede
Fotball begeistrer -og fotball kan kjede

Fotball er filming
Fotball er sommer
Fotball er følelser -jævla dommer …

Fotball er sanger
Fotball er vold
Fotball er vennskap – lojalt samhold

Fotball er lek
Fotball er «vi»
Fotball er kunst – tidvis magi …

Fotball er vilje
Fotball er stang
Fotball fortvilelse – gang på gang …

Fotball er tro
Fotball taktikk
Fotball er jubel – i krysset den gikk …

Fotball er hjerte
Fotball er vennskap
Fotball er skuffelse – bittert tap

Fotball er livet
Fotball, en gave
Fotball uviktig? – helt feil, Pave

Våkner med dundrende hodepine
Husker, men slett ikke alt
Minnes en kvinne, tror hun het Line
Erindrer, jeg snublet og falt

Vet jeg har kranglet, men ikke med hvem
Husker en dum kommentar
Tok jeg en taxi, gikk jeg hjem?
Hvor er bankkortet, glemt i en bar?

Ser på mobilen, snakket med flere
Om hva, nei det har jeg glemt
I mitt minne dukker det stadig opp mere
Gruff som helst bør bli glemt …

Er voksen nå, burde ha lært
Men stadig, går jeg på en smell
Vet jeg har sagt mye dumt og sært
Fylleangst fra gårsdagens kveld

Brekker meg, svetter, aldri mer
Dette er siste gang
Har sagt det før, men så skjer det som skjer …
Denne søndagen her blir lang …

Dagen derpå, har vært der før
Ikke én gang, nei sikkert noen hundre
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør som jeg gjør
Er jeg dum? Tja – man kan faktisk undre …

Typisk at bussen akkurat gikk
Typisk at jeg måtte glemme
Typisk at bare de andre fikk
«Typisk», med klagende stemme

Typisk, et ord en bør kvitte seg med
Ordet er som sement
Forventning om at noe galt skal skje
Og da skjer det jo gjerne, som kjent …

Sementen stivner, inne i deg
Typisk, et fastlåst ord
Typisk, er ikke en farbar vei
Nei «typisk», er et typisk blindspor

Begynte flott med fine ord
«Endring og nye tider»
For noen ble endringen veldig stor
For endring har mange sider

«Når en dør lukkes, åpnes en ny»
Trøst fra venner og kjente
Velmente ord, men de kjentes som bly
Angsten, hva har jeg i vente?

«Sparken» har fått et finere navn
Overtallig, er ordet
Min nye sjef følte neppe noe savn
Da han takket meg av, slik han gjorde

Bankene liker stabilitet
Familien har sine «krav»
«Tenk positivt, bla, bla», ja da jeg vet
Men ord, som meg ingenting gav

Døren bak meg slo brått igjen
Hvor var den som sto åpen?
Takk for din søknad, men alltid et «men»
«Nei» nummer hundre ble dråpen

Å kjenne på det at ingen vil ha deg
Er tungt for en som vil gi
Lett å velge en depressiv vei
Ned i tungsinn er det lett å gli

Men nedoverbakker har alltid en bunn
Du må dit, før det igjen går opp
Troen på det ga meg håp, og en grunn
Til å tro, ikke trykke på «STOPP»

Den nye jobben var slett ikke lett
Tøffere, mindre penger
Men jeg klarer meg, og legger meg mett
Og klage, det gjør jeg ikke lenger …