Taksameteret går

Morten Harket har en soloplate som heter Vogts Villa. Den inneholder en del låter som ikke er spilt mye på radio og hele albumet er for de fleste ukjent. Taksameteret går er en av låtene som jeg har sakset noen utdrag fra. Teksten ga meg inspirasjon til ukens fredagsdikt som dog ikke når opp til lyrikken i låten hans.

Taksameteret går:

Taksameteret går, ikke tro at det står,
ikke vei dine valg, på drømmenes vekt.
Ikke vent med å elske, til alt er perfekt
Måneder blir år, vinter blir vår, taksameteret går

Ukens fredagsdikt:

Du vet, men tar det ikke inn over deg
Livet er valg, og valgene er dine
Du følger lydig, din planlagte vei
Du holder deg fast, i en usynlig line

I enden av linen, er valget ikke lenger ditt
Der blir det tatt fra deg, for første gang
Men på veien dit, er det millioner av skritt
Og tiden går fort, selv om veien er lang …

Du bærer håndjern, forpliktelser er deres navn
Banklån og forventninger har en stemme
Friheten du ble født med, nå er den et savn
Redsel for det usikre, du lot deg skremme

(Atle Øi)

Sorg

(Hentet fra heftet «De små ord» av poeten Sindre Bakken

Du hvisker farvel til din kjære,
Det siste på denne jord.
Du lovet «på tro og ære»
med et eneste hellig ord.

Dagene gikk og ble mange,
Tiden ble full av år.
Nå toner avskjedens sange,
og hjertet er sviende sår

Så går du akte bak båren,
Til orgelets avskjedssang.
med øyet sløret av tåren,
til klokkens vemodige klang.

Når tre skuffer muld har kuttet
båndet du engang bandt
Men i hjertet ringen er sluttet
I minnenes skrin som du fant.

Hytta vår

(Et dikt fra heftet «de små ord» av Sindre Bakken)

Ved barndommens skog vi bygde vårt hus
Lagd av den hardvokste legg
Herfra vi hører dens evige sus,
og dens fred skal bo bak vår vegg

Hit skal vi søke- til fred og ro,
til skogens sus skal vi lytte.
Det er intet slott vårt lille bo,
det er kun en ringe hytte.

Vedkommen da-alle som treder her inn!
Her er just ikke så flott.
Men- har du bygget med hjerte og sinn,
så er det likevel et slott.

Klokka

Dette diktet er hentet fra heftet «de små ord» som inneholder en rekke perler av noen dikt. Poeten er Tryslingen Sindre Bakken. Hans dikt fortjener et større publikum, men det er ikke Sindre sin stil å påkalle oppmerksomhet rundt egne dikt, og derfor er jeg glad for at jeg kanskje kan bidra til at flere kan glede seg over noen av hans mange kloke og stillferdige dikt.

Klokka

Stille – så det knapt høres-
Hakker den tia sund.
Tar den til seg- gir den fra seg-
Vi kaller det er sekund.

Skråsikker

Jeg mener så mye om ting og tang
På en-to-tre, har jeg svar på alt
Betenkningstiden er ikke så lang
Konkluderer raskt, kort fortalt

Jeg begynner med svaret, lettest slik
Tilpasser mine argumenter, det faller meg lett
Er du kanskje som meg, eller ganske lik
Hvis ikke — skjerpe deg, ta til vett!

Debatt teknikker, er noe jeg kan
En kamp jeg vil vinne, i kjent terreng
Skråsikre påstander, holder stand
På debattens slagmark, er jeg nådeløs streng

Du tar til motmæle, mot min hersketeknikk
Men slik motstand, torpederer jeg lett
Jeg forvirrer, avsporer, tar siste stikk
Herjer med deg, til du blir sliten og trett

Jeg finnes overalt i vårt samfunn
Du har meg nok i din nærmeste sfære
Har alltid argumenter i min munn
Vil heller snakke, enn lytte og lære

De som kom til kort

De leder deg inn gjennom fristelsens dør
Argumentene, pent pakket inn
Kortsiktig fornuftig, men gjett hvem som blør?
Det de tilbyr, blir svært sjelden vinn/vinn

Du trenger penger, og trenger dem nå
De med svakest økonomi, får dyreste lån
Du er i en målgruppe de gjerne vil flå
De ler bak din rygg, i deres blikk er hån

Business er business, joda jeg vet
Frivillig, å ta opp svindyr gjeld
De finner sine ofre, alltid på let
De fisker, får napp, drar inn en ny trell

Du angrer, mens summen vokser seg stor
Fem ganger prisen, er renten du betaler
Sen betaling, da vet hvor du bor
Inndrivnongsapparatet, maler og maler

Det er slik det er, du kan ikke klage
Det er lov å leve, av folk i nød
Du er offeret, de har rett til å jage
I fortvilelse, tar mange sin død

Siste ord er ikke sagt

Du ga alt, men det viste seg å ikke være nok
Du fikk erfare, at utakk er verdens lønn
Du merket på kroppen, at de angrep i flokk
Resultatet var gitt, her var ingen bønn

En skitten prosess, du måtte søke ly
Noen måtte tas, og de valgte deg
Ladet sine kanoner, med ord, og ikke bly
Flokken jaget sammen, de hadde bestemt seg

Du er skadet, det vil ta tid å slikke sine sår
Jeg trøster — vær glad, fri deg fra slike som dem
Du har viktigere ting å gjøre, husk årene går
Men akkurat nå, når ikke slike ord frem

De burde skamme seg, de jakter svakhet
Slik rovdyrene gjør, i sin primitive jakt
Men det de aldri vil begripe, men som du vet
Er at enda er ikke siste ordet sagt

De er bundet til flokken sin, og vil tape til slutt
Du, vil gå videre når du igjen er klar
De har nok seg selv, i foten skutt
For rettferdighet er kjent for, at den både gir og tar …

Kakerlakk

Under den blankpolerte overflate
Ligger grums, svik og illojalitet
Som paradegatens møkkete bakgate
Rommer den det en ikke ser, men vet

Men råttenskap kan ikke skjules over tid
Kan ikke viskes bort, av falske ord
Bakholdsangrepets, taktikk i strid
Klarer ikke å slette sine spor

peker på andre, ingen selvkritikk
Kakerlakker, er hva jeg kaller dem
Å leve med seg selv, ble straffen de fikk
For annet enn det, når nok aldri frem