Så uendelig stille

Det var morgen, og den første snøen hadde lagt seg
Alle lydene utenfor var dempet av det hvite teppet
Jeg lå i sengen og lyttet etter lyden av deg
Men jeg hørte ingen, for det var ingen lyder
Du var så stille som det er mulig å være
Så stille, så en skulle tro du ikke pustet
Så stille at jeg ble redd og vekket deg
Men du lot deg ikke vekke

Et liv

Ser du meg, et lite kart
Modnes, skal snart bli et bær
Kart, er som du vet litt hardt
Men snart, blir jeg bløt og svær

Du kan plukke meg, min venn
Tenker du — så fin jeg er?
Jeg skal ingen steder hen
Trives godt i lyngen her

Vil bli spist, det vil vi bær
Råtne, vil vi ei på rot
En gang tro du ganske nær
Varsom, med din tunge fot

Plukk meg, legg meg i ditt spann
Jeg blir gjerne med deg hjem
Vokser meg så stor jeg kan
Roper: SE MEG — byr meg frem

Tiden går, blir høst og kaldt
Fryser, tørker inn, blir stiv
Var så pen, men har forfalt
Endte trist, mitt blåbærliv

Egen lykkes smed

Noe av det jeg jobber med er coaching. Det er svært effektivt når det blir gjort på riktig vis, men jeg er ydmyk i forhold til å ikke å servere lettvinte prosesser til mennesker som står i alvorlige livskriser. Det er lett å provoseres av det jeg liker å kalle «krampepositivitet» og overfladisk empati. Ukens fredagsdikt er refleksjoner på dette.

Egen lykkes smed

Ser du livet passere, utenfor din dør?
Ser du solen skinne på andre, men ikke deg?
Ser du andres kjærlighet, og hva den gjør?
Tenker du — hvorfor dem og ikke meg?

Venter du bak døren, som ingen banker på?
Skulle du så gjerne vært, i alle andres sted?
Vet du så godt, hva du egentlig må?
Sliter du, med å være din egen lykkes smed?

Du vet at døren må åpnes innenfra
Du erkjenner at ansvaret er ditt
Livet serveres ikke, men er noe du må ta
Du innser — uten endring, er svaret gitt

Mangel på mestring, en klo av frykt og skam
Noe uforklarlig, som holder deg tilbake
Fornuften vet svaret, men vinner ikke fram
Andre forsyner seg, du får knapt smake

«Sin egen lykkes smed» sies det at man er
Men er alle gitt en mulighet til å smi?
Er det helst en floskel, slik ord ofte er?
Kan vi virkelig bli, den vi vil bli?

Er det grunnleggende mangel på respekt?
Det å pådytte andre sin egen positivitet
Er det mangel på empati, nesten frekt?
Hvem er vi med svarene, som så mye vet …