Sorg

(Hentet fra heftet «De små ord» av poeten Sindre Bakken

Du hvisker farvel til din kjære,
Det siste på denne jord.
Du lovet «på tro og ære»
med et eneste hellig ord.

Dagene gikk og ble mange,
Tiden ble full av år.
Nå toner avskjedens sange,
og hjertet er sviende sår

Så går du akte bak båren,
Til orgelets avskjedssang.
med øyet sløret av tåren,
til klokkens vemodige klang.

Når tre skuffer muld har kuttet
båndet du engang bandt
Men i hjertet ringen er sluttet
I minnenes skrin som du fant.

Avstand

(Et dikt fra heftet «de små ord» av Sindre Bakken)

Avstand- visst er det avstand fra meg til,deg.
Et hav, ett fjel, ett land.
Men tanken flyr over, forkorter den vei,
som den- og bare den kan.

Nærhet- visst er det nærhet mellom meg og deg.
Våre tanker, vårt sinn, vårt hjerte.
Ett gryende håp på vår vandrings vei,
lindrer dog avstandens smerte.

Hytta vår

(Et dikt fra heftet «de små ord» av Sindre Bakken)

Ved barndommens skog vi bygde vårt hus
Lagd av den hardvokste legg
Herfra vi hører dens evige sus,
og dens fred skal bo bak vår vegg

Hit skal vi søke- til fred og ro,
til skogens sus skal vi lytte.
Det er intet slott vårt lille bo,
det er kun en ringe hytte.

Vedkommen da-alle som treder her inn!
Her er just ikke så flott.
Men- har du bygget med hjerte og sinn,
så er det likevel et slott.

Klokka

Dette diktet er hentet fra heftet «de små ord» som inneholder en rekke perler av noen dikt. Poeten er Tryslingen Sindre Bakken. Hans dikt fortjener et større publikum, men det er ikke Sindre sin stil å påkalle oppmerksomhet rundt egne dikt, og derfor er jeg glad for at jeg kanskje kan bidra til at flere kan glede seg over noen av hans mange kloke og stillferdige dikt.

Klokka

Stille – så det knapt høres-
Hakker den tia sund.
Tar den til seg- gir den fra seg-
Vi kaller det er sekund.

Du trudde det var tare

Dette diktet er skrevet av en av mine favorittpoeter Jan Kidøy. Han skriver mye bra og dette er et dikt jeg virkelig liker

Du trudde det var tare

Du trudde det var tare?
Desse brune, glatte stammane
som står og ruggar i djupet,
og som stormen ruskar opp
og legg i haugar langs strendene?

Nei, dette er er dei tunge tankane,
dei uberande børene
og dei knuste draumane.
Slikt folk hiver frå seg
på si vandring att og fram.
Dei vonar havet skal sluke dei,
så dei aldri ser dei meir.

Dei trur dei kan bli kvitt dei,
men dei kan aldri døy.
Dei veks seg store i djupet
slik dei gjorde i deg.
No velt dei opp med bårene
og ser etter deg.
Dei veit at du alltid
vender attende til havet
for å sjå til gravene.

Så ligg dei der i haugar
saman med alt anna tungt.
Dei ligg der som dødningar
og lurer på deg, klar til å slyngja
sine glatte armar kring føtene dine
og ta deg attende i si makt …

Motsetninger


Et fenomenalt dikt av Elin Hemnes. Ville kanskje heller kalt det perspektiv men det er ikke så viktig 🙂

Motsetninger

De to vennene står ved bålet sammen
og ser på den siste rest av flammen.

Jeg vil holde liv i den siste gnisten,
tenker optimisten.
Det finnes håp i alt det sorte,
selv om flammen er sluknet og borte.

Der forsvinner den siste gnisten,
tenker pessimisten.
Ser bare alt det sorte
og at flammen er sluknet og borte.

Sånne liker jeg

Dette diktet av Rita Kilvær falt jeg umiddelbart for. Det dukket opp på en av mange Facebook grupper jeg følger og med hennes tillatelse fikk jeg lov å presentere det på gjestelisten min.

Jeg liker sånne rare jenter
Sånne som skriver dikt på lørdagskvelden
Som spiser desserten først
Som sier ifra
Og som ler på feil sted
Og gråter når de vil
Som løper nakne gjennom livet
Åpne for det som er, har vært og kommer
Sånne som det lyser av
og som er akkurat like unge og vakre når de er gamle