Motsetninger


Et fenomenalt dikt av Elin Hemnes. Ville kanskje heller kalt det perspektiv men det er ikke så viktig 🙂

Motsetninger

De to vennene står ved bålet sammen
og ser på den siste rest av flammen.

Jeg vil holde liv i den siste gnisten,
tenker optimisten.
Det finnes håp i alt det sorte,
selv om flammen er sluknet og borte.

Der forsvinner den siste gnisten,
tenker pessimisten.
Ser bare alt det sorte
og at flammen er sluknet og borte.

Sånne liker jeg

Dette diktet av Rita Kilvær falt jeg umiddelbart for. Det dukket opp på en av mange Facebook grupper jeg følger og med hennes tillatelse fikk jeg lov å presentere det på gjestelisten min.

Jeg liker sånne rare jenter
Sånne som skriver dikt på lørdagskvelden
Som spiser desserten først
Som sier ifra
Og som ler på feil sted
Og gråter når de vil
Som løper nakne gjennom livet
Åpne for det som er, har vært og kommer
Sånne som det lyser av
og som er akkurat like unge og vakre når de er gamle

Styggen på ryggen og hans bror

Dette diktet er et resultat av et colaborate prosjekt. Jeg sendte første del av et dikt til Ann-Heidrun Skår som endret, laget fortsettelsen og sendte tilbake. Diktet gikk mellom oss en rekke ganger, og med stadig nye endringer og justeringer. Dette ble til slutt resultatet.

Slike samarbeid har sine utfordringer men er både lærerikt, spennende og utviklende. Det skapes noe som ellers aldri ville blitt til. Takk til Ann-Heidrun Skår som tok utfordringen på strak arm.

Styggen på Ryggen og hans bror

Styggen på ryggen er med overalt
Ingen fred å få, nei dessverre…
I mine sår, strør han grovkornet sal
slikt svir, bare verre og verre.

Jages, men kommer alltid igjen.
Slu, han vet godt at han sårer.
Kaller seg selv en brutalt ærlig venn.
Fornøyd når han fremkaller tårer.

Styggen på ryggen har også en bror
Klok, når han kommer til orde
GodNok, født av den samme mor
Positiv glød vil han spore.

De umake brødre er begge bevisst
Vet hva de ønsker og vil.
Styggen på ryggen, bruker sin list
Mens GodNok, vil jenke det til.

De sitter der begge, på skuldrene dine
GodNok og Styggen på ryggen.
Sistnevnte, med bekymringens mine
Mens GodNok trår dansen på bryggen.

Dansende glad, over livets magi
Mens Styggen på ryggen vil sture
GodNok har sanset hva livet kan gi
mens Styggen på ryggen kan lure…

En handelsreisendes liv

En klassiker fra Andre Bjerke. Mange har hørt diktet før, men med god fremførelse tåler de fleste å høre dette diktet utallige ganger.

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk ombord fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå

(Sørpå er en kavaler på
førr – av dem som kvinnesjelen tror på
men som altså driver hor på
små forretnings reiser nordpå)

Hun er riktig søt med hatt på
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt og attpå
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå
si meg hvilket rom de bor på
jeg har rom med egen dør på
bare stig på de herr Sørpå

snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå sørpå klør på
ben med silkestrømpe flor på
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på
det er hennes knis bevis på

Derpå – er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på
Det besøket ble han far på
brevet fikk hun aldri svar på
for han dro til neste fest på
små forretningsreiser vestpå

Kvinner ! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på
man er sur på sørpå nordpå.

André Bjerke

Løvetann

Ann Heidrun Skår skriver fantastiske dikt og dette er et av dem som jeg har falt for

Løvetann

Ei løvetann er sta og sterk
men kalles ei et mesterverk…
Til tross for mot og trassighet
den straffes for ulydighet.

Det vakre, gule bustehodet
er forfulgt på denne klode.
Likevel og gang på gang
den spretter opp, har levetrang.

Slik er det jo med deg og meg
som møter dumper på vår vei.
Gang på gang og om igjen
gir livet motgang, kjære venn.

Da drømmer vi om ei som kan
ei sta og vakker løvetann…
Med ryggen rak og stri som den
vi møter verden om igjen…

Ann-Heidrun

Gjest: Elise Embla Scheele med «mørkets avkom»

Denne uken vil jeg presentere et fantastisk dikt jeg tilfeldigvis kom over på en diktgruppe på Facebook. Elise Embla Scheele er poeten bak dette gripende og tidsaktuelle diktet. Flaggermusen er kjent som en effektiv smittespreder og antas også å være opphavet til at Coronaviruset smittet mennesker- les for all del dette diktet og reflekter litt over om det er flaggermusen eller mennesket som er problemet …

DIKT: MØRKETS AVKOM

Hele din verden
vil jeg vende på hodet
og ingenting
vil bli som før

Opp ned og omsnudd
hang jeg i treet
og i dype huler
av Moderjordas indre

I hennes fuktige mørke
under åpningene i berget
næret jeg mitt avkom
og skjerpet mine sanser
før nattens tokt

Jeg er
en Mørkets skapning
Lyset
har aldri vært
min veiviser

Men mine evner og viten
strekker seg
lenger enn du kan fatte
med min hørsel fanger jeg opp
hver form og bevegelse
i landskapet
Slik kjenner jeg
alle tings sammenheng

Menneskene
har gjennom tidsaldrene
fulgt min myke flukt i natten
langs broen
under stjernehimmelen
mellom de døde og levende
Så lenge dere gav akt på meg
med ærefrykt
voktet jeg overgangen
Nå står gapet åpent
med sylkvasse tenner
og hvinende dødsangst

Du fanget meg
i ditt nett
du bandt meg
stablet oss
sultet oss
vred om halsen
og så
ble det svartere enn svart

Du tok
mitt liv
du tok
mine skoger
du fordrev meg fra
mitt hjem
og aldri mer
vil jeg fly i måneskinn
få vende tilbake
til mine kjære

Du åt mitt kjøtt
du fortærte meg
men etterpå
ga jeg ikke slipp på deg

Nå hviler jeg
i din elskers berøring
gjennom dødbringende kyss
og kjærtegn
skjenker jeg min gift
ingen steder
skal du lenger være trygg
ikke engang
i dine kjæres favn

Jeg lukker klørne
rundt halsrøret ditt
og kapsler mine svarte vinger
rundt lungene dine

Slik du kveler
Jordas lunger
vil jeg kvele
dine lunger
Nå står alle
dine fly på bakken

Nå er tiden inne
Menneske
for at du må legge ned dine våpen
som har blitt din bane
før du slukes av din egen
forgapte grådighet

Nå er tiden moden
for at du gjennom lidelse og tap
må begynne å forstå
hvordan vi er forbundet
gjennom luften du puster

Du er ikke alene
på denne Jorda
og alt hva du gjør mot Henne
vil før eller siden
slå tilbake på deg

– Elise Embla Scheele, forfatter

Jeg oppdaget Ole Jørgen Jansen på en av Facebook sine mange diktsider og lot meg fange av et dikt han skrev. Det var publisert med noen mangler i forhold til gjennomgående rim og rytme. Jeg tok kontakt med han med spørsmål om jeg kunne få lov til å flikke litt på det, men uten å forandre hans innhold og «stemme» i diktet. Det fikk jeg lov til og jeg sa jeg gjerne ville ha diktet med i «spor etter ord» boken. Det likte han å høre. Jeg kjente ikke Ole Jørgen utover dette, men ble likevel trist da jeg oppdaget at han brått var død. Diktet hans lever imidlertid i beste velgående, og jeg liker det veldig godt.

NES GAMLE KIRKE.

Der elvene Vorma og Glomma forenes
Langt inni skogen, der kan du se
Der finner du rester av Nes gamle kirke
Hvor mystiske saker kan skje.

Finkenhagen — en gudfryktige mann
Prest var hans daglige virke
Men troen på helligdom mistet dog han
I sin bolig ved Nes Gamle kirke.

En høststorm om natten, ga voldsomme lyn
Hans bolig ble «oppslukt» av brannen.
Og i den hans hustru, fem barn og hans livssyn
Hevnen befestes hos mannen.

Han vandret så sorgfull, merket i sinn
selv DJEVELEN tok han til «frende»…
For hat kan som kjærlighet, gjøre blind …
Mot sin kirke han ondskap vil sende…

Brått bakken «bevres» av jordens stemme
Hva forunderlig er det som skjer???
Et jordras så heftig, de aldri vil glemme
Alt folket, gråter og ber.

Steiner og kister fant veien mot vann
der elven deles i to…
For å hente fortapelsens sjeler til land
Måtte bygdas menn ut for å ro !!!

Forstyrret i «søvnen» og hvilens virke
Som fratok dem alle sin ro.
Det jordras som rammet Nes Gamle Kirke…
Var DJEVELENS VERK, vil jeg tro !

Vi vandrer rundt kirken, ser ustelte graver …
Men ingen «dauinger» er å se.
vår bønn til himmelen om allmektige gaver
Vi takket så ydmykt for det…

Over Nes gamle kirke, vi alle kan sørge
En sorg over alle som led
Ingen sjeler på vandring – med presten i følget…
I dag hersket stillhet og fred.

Kirken var nok en brannfelle
Taket forsvant i gnistregn og brann
Mystiske saker kan sagnet fortelle,
Om kirkens hevngjerrige mann

Kirken er der, får fortsatt stå
Et øde ste hvor mange led
En ny fin kirke er bygget nå
På trygg avstand, et helt annet sted !

Mye og mangt kan berettes om dette
Om en kirke, på et bortgjemte sted…
Noe vet vi, resten får vi gjette
Om de som aldri kunne finne sin fred

I stillhet vi reiser, smått om senn
Mens tankene ruller forbi.
Vi sender vår bønn opp mot himmelen
VÆR SNILL, SETT DE FREDLØSE FRI !

La de slippe den grusomme vandring
I fortapelsens evige gang
Gi dem hvile, ro og forandring
Deres pinselsvandring, har alt vært for lang …

SLUTT !!!
En historie av : (Surkålpoeten ?)
OLE-JØRGEN JANSEN !
FLATEBY 14. NOV. – 2017

Eple i Kabul

Dette diktet er skrevet av Elisabeth Remme. Hun døde for noen år siden, men før det hadde jeg fortalt henne at jeg gjerne ville ha med dette diktet i «sport etter ord» Hun ble veldig glad for det. Et flott dikt fra en flott person

Eple i Kabul

Der falt en bombe i hagen vår, der epler blomstret i Kabul
Mens verden pleiet egne sår
Var folkets sjel gått i skjul

En søster ble skjendet av eget folk
Fra verden var det stille
Muhjadinerne var djevler og landets tolk
-I egen bygd var døden rå
Uskyldige måtte lide

Så svik ei ditt land
hindret dem ei i å gå

De mange kropper på dødens lekeplass
Der latteren brått forstummer
Utslettet i titusener knuste glass
Mens himmel og sol slumrer

Så var det å vente i dødens dåp
Hvem brydde seg vel om oss
Våre tanker skar dype salte sår
mens hjerter ba om håp

Vi drømmer det samme i kjærlighet
Mens verden har stengt sine hager
Vær nær meg du menneskehet
Redd oss fra nåtidens drager

Vi visste vi var av samme frø
Vi så og lukket våre blikk
Vi visste vi skal alle dø
Sa vi medfølende og gikk

Elisabeth Remme 11.08.2015