Til brudeparet

Et kort ord, en lovnad for resten av livet
To bokstaver «jådd» og «A»
Et JA til å bygge, ikke rive
Et JA, et for alltid JA

I gode og onde dager …
De gode går som en drøm
Men de onde, er de som gnagsåret lager
Samarbeid om dem, ikke døm, ikke røm

Ekteskap, kan vare, og ryke
Alle starter de bra
Det som gjør mange ekteskap syke
Er et nytt kort ord, og ordet er «sta»

Unngå å være fastlåst og sta
Vær raus med hverandre, tilgi
Møt hverandre, dytt ikke i fra
Tråkk sammen opp, raushetens sti

Ekteskap er et romslig skap
Plass til hverandres identitet
Raushet er seier, det motsatte tap
Noe vi alle, egentlig vet

Men i hverdagen, gjør vi mange feil
Vi trenger å minnes på innhold i «JA»
Kanskje skrive ordet, på baderoms speil?
Med litt daglig vedlikehold, vil det helst gå bra

Om 50 år er det gullbryllupsfest
En fest å glede seg til
Da vil ordet «JA» være hedersgjest
Om skjebnen, og dere, virkelig VIL

Og vi, deres venner og fine familie
Vil heie på dere hver eneste dag
For dere skal bygge og slett ikke rive
Mona og Thomas – et vinnerlag

Mulighetenes vindu sto på gløtt

Jeg så noe, de andre ikke så
De snudde seg ikke, det gjorde jeg
Var det smilet, eller dine øyne blå
Burde hatt mot, tatt sjansen, sagt hei …

Jeg så at du så meg, et usikkert smil
Så en sårhet i dine øyne
Men min selvtillit … ja, den lakk som en sil
Vi synte hverandre, men jeg torde ikke høyne

Vi gikk forbi hverandre, en mor og en far
Foreldre til et barn, som aldri ble født
Dette korte øyeblikket, var alt som var
Mulighetens vindu, sto på gløtt

Barnet som ikke ble født, het Christoffer
Eller Christine kanskje, om det var en jente
For min egen usikkerhet, ble jeg et offer
Jeg våget ikke, valgte heller å vente

Jeg ventet og ventet, på et vindu på gløtt
Tenkte stadig på deg, dine øyne, ditt smil
Men årene gikk, og troen gikk trøtt
Gikk alene for alltid, sikkert titusen mil

En sommerforelskelse

Jeg vet du kommer snart, min kjære
Pulsen øker ved tanken på deg
Blir kortpustet, kjenner begjæret
Uimotståelig er du, og forelsket er jeg

Jeg kler av meg, jeg gjør alltid det
Tiden er inne, bare må ha deg
Jeg hengir meg, lar alt bare skje
Du er lunefull, som meg

To nyforelskede, yre og spent
Slik kjærlighet med oss gjør
Hvert eneste år, er vi to like tent
Sommer, la oss elske, som aldri før

Hun banket på døren til livet mitt

Hun banket på døren til livet mitt
Jeg valgte å ikke lukke opp
Skuffelsen satt i meg, slik var det blitt
For mange tårer, var grått

Hun banket på døren, en gang til
Jeg tok på meg maska, åpnet på gløtt
Avvisende spurte jeg «hva er det du vil»
Til tross for avvisning, smilte hun søtt

Hvor lenge skal du synes synd på deg selv?
Et direkte spørsmål som krevde et svar
Jeg tenkte meg om, både lenge og vel
Hva svarer man, når man svar ikke har?

Hun ville meg vel, hun var ikke frekk
Det så jeg i hennes smil
Jeg prøvde kraftløst, å jage henne vekk
Hun utfordret meg, med sin stil

I  åresvis  har jeg badet, i selvmedlidenhet
Ubehagelig, men likevel trygt
De som har vært der, de vet …
Men å fortsette å bade, kan ende stygt …

Døren til endring, åpnes innenifra
Nøkkelen, må på innsiden stå …
Den åpner seg ikke, ved å røske og dra
Men kan åpnes på gløtt, om du banker på …

Skulle ha sagt …

Så gikk du ut av tiden
Så altfor tidlig, og altfor brått
Tenker – kanskje jeg ser deg siden
Når jeg, min tilmålte tid, har fått

Da står du der kanskje, med åpne armer
Gir meg, verdens lengste klem
En tanke som trøster, en tanke som varmer
Unnskyld, skal jeg si, for at jeg ofte var slem

Jeg var slem, jeg vet det, jeg er lei meg
Du, av alle, som fortjente det minst
Du, som satt grenser, sa viktige nei
Min vrede, var din «gevinst»

Jeg såret deg, men du sto i det
Du visste, jeg senere ville forstå
Du skjønte at jeg, med tiden ville se
At du gikk opp spor, jeg senere, skulle gå

Eventyr fra Asbjørnsen og Moe:
En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen.
– «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen.
– «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren.
– «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen.
– «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.
Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt.
– «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen.
– «Var disse dine?» spurte jegeren
– «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.»
– «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

Det var mine barn det, sa myrsnipa

Jeg ba deg så pent, ikke skyt dem …
Spar de vakreste, sa du – jeg skjøt de stygge …
Det var mine barn det, som aldri kom hjem …
De vil aldri, sitt eget rede få bygge

Jegeren ristet på hodet, og gikk
Myrsnipemammaens tårer trillet
De vakreste barn, er de en selv fikk
Fra skogen hørtes, den tristeste stillhet

(Atle Øi)

Jeg elsker deg hvisket hun

Jeg elsker deg, hvisket hun
Elsker deg, over alt på jord
Hun kjente pusten, fra hans munn
Glede, tenk å få være mor

Hun trakk inn den gode lukten av han
Kjente varmen, fra en liten hånd
En dag, vil du bl en stor voksen mann
Løsrevet, fra våre tette bånd

På egne vinger, skal du ut og fly
Kanskje bo, i et annet land
Langt borte, i en fremmed by
Fordi du kanskje, både vil, og kan

Litt trist å tenke på, men likevel godt
Godt, fordi det er slik det skal være
Tiden med deg, er lånt, ikke fått
Men før det, er det mye, du skal lære

Ikke lese, skrive, regne og slikt
Det kan skolen bedre enn meg
Men verdier, ballast, du får bruk for på sikt
Det er vel så viktig, på livets vei

Når vingene bærer og du tar farvel
Vil jeg kjempe mot tårer, og tape
Det er da skal jeg tenke, stolt for meg selv
«heldige meg, som flotte deg fikk skape»

Tilgi

I veikanten fant jeg et pjuskete ord
Gjenglemt, våt og trist
Ligger du her, hvor er far og mor?
Du er mager, har du ingenting spist?

De glemte meg under en krangel de hadde
De dro, og jeg sto igjen
Men jeg tilgir dem, de på sjelen var skadde
De henter meg nok, smått om senn

Men hva heter du da, og hvem var de to?
Jeg er «Tilgi» sa ordet mildt
De to er et par som ikke forstod
At de går på en vei som blir skilt …

De kom tilbake, tok «tilgi» med
«Kjærlighet» vant over «stolt»
Hvem vet, om det dem for alltid ble
Kanskje «tilgi» ble limet som holdt

Forsoning

De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor

Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett

De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne

Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …

De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme