(Hentet fra heftet «De små ord» av poeten Sindre Bakken
Du hvisker farvel til din kjære,
Det siste på denne jord.
Du lovet «på tro og ære»
med et eneste hellig ord.
Dagene gikk og ble mange,
Tiden ble full av år.
Nå toner avskjedens sange,
og hjertet er sviende sår
Så går du akte bak båren,
Til orgelets avskjedssang.
med øyet sløret av tåren,
til klokkens vemodige klang.
Når tre skuffer muld har kuttet
båndet du engang bandt
Men i hjertet ringen er sluttet
I minnenes skrin som du fant.
Sakte sakte, visnet hun hen
Ble tynnere og tynnere, dag for dag
En sleivete kommentar fra en «venn»
Ordene traff som knyttneveslag …
Det skal så lite til, det er sant
Begeret fullt, dråpen som rant over
En trygghet i seg selv, hun aldri fant
Nå ligger hun der, ser ut som hun sover
Sovnet inn, en gang for alle
Aldri mer vil hun våkne opp
Lille jenta, som kunne synge og tralle
Se hva spiseforstyrrelse gjør med en kropp
Livløs i sengen, vi står rundt henne
I det lengste valgte vi å håpe og tro
Husker henne før, knapt mulig å gjenkjenne
Hvil i fred lille venn, dit du alt for tidlig dro …
Dette diktet ble publisert den dagen Ari Behn ble gravlagt. Diktet var skrevet før hans død og derfor ikke skrevet til han, men det passet likevel til anledningen. Selvmord er et tema som berører mange. Det gåtefulle at mange velger det de fleste av oss frykter mest og alle de ubesvarte spørsmålene som blir igjen sammen med de etterlatte …
En dag skal vi dø, alle andre dager leve …
Så var dagen der, et siste farvel
Så alt for tidlig, så alt for brått
Dette vanskelige, at du valgte det selv …
En elv av tårer er grått
Aldri mer skal vi høre deg le
Aldri mer, møte ditt blikk
Aldri mer, deg noengang se
Hvorfor gikk det, som det gikk?
Så mange spørsmål uten svar
Vi må gå videre, uten dem
Ha fokus på alt det gode du var
De gode minnene, vi må mane frem
En dag skal vi dø, alle andre dager leve …
Men livet blir fattigere uten deg
I tiden fremover må vi igjen blikket heve
Presten sa – det er livets uransakelige vei …
Takk sa han, takk for alt
Han fikk sin tid, nå er det slutt
Hjertet stoppet, alt ble kaldt
En gang var han en liten gutt
Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet
Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk
Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …
Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake
Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte
Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere
Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….
Knut Bakken, min svigerfar døde 18.12.18. 86 år gamme. De siste seks årene ble det mye sykdom, smerte og forringet livskvalitet. Du klaget ikke, tok det som en mann og kroppen din kjempet til det siste. På dødsleiet ble mesteparten av dette diktet til, resten ble skrevet i dagene etterpå. Du kom fra Trysil, naturen og fjellet. Vi vil savne deg. Hvil i fred Knut.
Trysil Knut
De evige konger, med hvitkledde lue
Sto der da vi kom, står der når vi drar
Storslåtte er de, et vakkert skue
Kjenner årstidene, som gir og tar
Naturen er vårt vertskap, vi – en flyktig gjest
Finner oss til rette, men forsvinner brått
De er fjellene, vi er bare folk flest
Hilser etterkommere, når vi har gått …
Tenk om fjellene, kunne skrive en bok
Sett alt, sa ingenting, men tenkte nok sitt
Med slik erfaring, må en jo bli klok
Fjellstøtt står de der, og kloke har de blitt
Lytter nok til vinden når den flyr forbi
Kjenner snøens kalde hvite teppe
Venn med sol og måne, og vandreren på ski
Vet hva troll i fjellet, bærer i sin skreppe
Du møtte fjellet Knut, og hele vår natur
Var der du hørte til, med din kunst og kniv
Du elsket friheten, ikke sykdommens bur
Du fikk 80 av dine år, med et fullverdig liv
Havets mann, en sjømann, du trivdes også der
Historiene var mange og du glødet med dem
Vi vil huske deg for alltid, for tiden du var her
Alle reiser har en slutt, du var kommet frem
Det er stille nå, du er ikke lenger
Alt for tidlig og meningsløst brått
En ekte venn, slik vi alle trenger
En venn, som ut av tiden har gått
Det er slike som deg verden trenger
Du var solen som skinte på alle andre
Du stilte opp, gikk alltid litt lenger
Trist, du så alt for tidlig måtte vandre
Du var ikke mystisk eller vanskelig å forstå
Du var smil, latter, smittende energi
Du siktet mot lyset, bare det du så
Ikke opptatt av å få, men hva du kunne gi
Din stemme er stum, men vi hører den
Ditt smil er borte men vil aldri forsvinne
I vårt minne forblir du alltid vår venn
Selv om solen er borte vil ditt minne skinne
Enda en gang skal en kiste i jord
Et liv som tok slutt altfor brått
En søster, en datter, men også en mor
48 år har hun fått
Verdig begravelse, flotte ord
Men hvorfor akkurat hun
En tragedie som kjennes ufattelig stor
Finnes forklaring, en grunn?
Kanskje de som døde, i forveien går
Til et sted vi skal møtes igjen
Når vi kommer dit, vi kanskje forstår
Det håper jeg inderlig, min venn
Ordene malte et vakkert bilde
Et bilde av den du var
Ord om en uutømmelig kilde
Av ro, refleksjon, og svar
Selv om du nå skal senkes i jord
Vil du fortsatt leve i meg
For den du var, satte dype spor
Tror vi sees igjen, du og jeg …
Hva var det du sa, at Jørn er død???
En ulykke, selvforskyldt …?
Var han virkelig i slik en nød
Depresjonsbeger overfylt
Hva nå med Henrik, han er jo så liten
Hva vil skje med han nå?
Hvordan takler han denne viten
Vil han noen gang klare å forstå
Først ble jeg rasende, stikke fra alt
Du valgte den feigeste vei
Du må ha forstått at det var galt
Hva med Henrik som trengte deg
Så gikk det litt tid, fikk tenkt meg om
Refleksjonstid endret mitt syn
Har jeg noen rett til å felle en dom
Hva vet jeg, kanskje traff han et lyn
Et lyn av fortvilelse, håpløshet
Et lyn av selvforakt
Se det, er det ingen av oss som vet
Noe førte han dit han ble bragt
Jeg har tenkt på det ofte, i år som har gått
Han var ikke typen til slikt
Det hele skjedde, så uventet brått
Jørn, som var så godt likt
Vet ikke hva man av dette kan lære
Vet ikke hvor han glapp
Noe trist som i han fikk syde og gjære?
Kanskje motbakken ble for bratt …
Det finnes en tid for alt
Også for sorg sa presten
Ordene traff meg, jeg falt
Om ikke fysisk, så nesten
Jeg vil ikke videre nå
Vil kjenne på det å miste
La ettertankene få rå
Vil være en stund i det triste
Kjenne på det som var
Ha tid til å reflektere
Kanskje finne noen svar
For sorg er å respektere …
Vil dvele ved sorgen og kjenne
Bare godta at alt er trist
Vil grave meg ned, kan hende
For jeg kommer nok opp til sist
