Jeg har så mange tanker,
som flyr på kryss og tvers.
De lander på papiret
og blir til dikt og vers.
Hva gjør vel dikt av nytte,
husk ord er bare ord…
Først når de blir til gjerning
de setter sine spor.
Det er så mange floskler,
som pynter seg med fjær.
De vil bli sett og æret,
som Keiserens nye klær.
Det nye år er kommet,
du velger selv din vei.
Hva er ditt nyttårsløfte
din nylig valgte lei.
Du kan nok endre noe
justere, rett og slett
Vær modig nå, litt vågal,
velg ikke alt for lett …
Vinden har løyet, men løyet om hva?
Hva er det som ikke er sant?
Hva var dette usanne vinden sa?
Når kom sannhet og løgn på kant?
Vinden visker deg ord i ditt øre
Ord fra noen, som selv har hørt
Tenke seg til, hvordan kunne de gjøre …
Rykter florerer, alle blir opprørt
Vinden lytter, tar med seg noen ord
Legger til, trekker fra, og serverer rått
Helt sant, har hørt det fra noen som tror
Hørt fra sIkre kilder, har jeg forstått
Vinden har løyet, men løyet om hva?
Hvem vet vel lenger hva som er sant?
Skandaler fenger, det er det vi vil ha
Sannhet fortviler, over løgnen som vant
Jeg er som jeg er, min egen herre
Det sies jeg bare blir verre og verre
Mer egenrådig, hvert år som går
En sær fyr, som du sikkert forstår
Skal ha det på min spesielle måte
Hvordan jeg ble slik, er meg en gåte
Vet ikke hvordan jeg ble som jeg er
En ensom ulv, kom ikke for nær
Jeg har forsøkt, slik dating på nett
Spennende ja, men ble fort mett
Finner ikke, «frøken helt perfekt»
Må være sømmelig, men også litt frekt
Vil ikke ha, andres rot i min stue
Tro ikke jeg er — en tøffel du kan kue
Bestemme selv – hva, hvor, når, alt jeg vil
Min frihet er hellig, settes aldri i spill
I mitt hus er èn nok, og det er meg
Litt sta og egen, men slik er jeg
Så der sitter jeg, hver bidige kveld
Med fjernkontrollen, helt for meg selv …
Hundretusenvis av små ufarlige ord, som kan brukes til alt
Som overfladisk konversasjon på bussen, eller over gjerdet til naboen
Små ord, som danser rundt kaffemaskinen på jobben
Viktige nok der og da, før de forsvinner og glemmes
Eller – kanskje er det noen som tar noen av dem med seg
Lagrer dem for en liten stund, eller kanskje for alltid – hvem vet?
Små ord som hver for seg kan være vakre og gi mening
Men bare sammen kan de skape kraft — voldsom kraft
Kraft, som utfordrer de som bør utfordres
Små ufarlige ord, som i sin kombinasjon blir en trussel for noen
Så farlige at de må stoppes, og kilden knebles
En kilde som ofte nekter å knebles, og derfor brått blir borte
Ordene blir ikke borte, de plukkes opp og sprer seg
De danser i gatene, flyr med vinden og reiser på nett
Kraften i ordene forsterkes i takt med jakten på dem
De inspirerer andre ord som samler seg i nye setninger
Ord, som formidles av modige mennesker som er redde
Redde for sitt eget liv, redde for sine nærmeste
Men aller mest redd for at ytringsfriheten skal dø
Og derfor vinner motet over redselen
Ytringsfrihet er et kraftfullt ord
Satt sammen av to mindre, men viktige ord
Et ord med mektige fiender
Fiender, som bokstavelig talt vil gå over lik, for å stoppe det
Mange ordsoldater vil falle i ytringsfrihetens tjeneste
De vil for alltid æres for å ha kjempet for alle oss andre
De vil vinne til slutt, men kanskje ikke i sin egen levetid …
Det var morgen, og den første snøen hadde lagt seg
Alle lydene utenfor var dempet av det hvite teppet
Jeg lå i sengen og lyttet etter lyden av deg
Men jeg hørte ingen, for det var ingen lyder
Du var så stille som det er mulig å være
Så stille, så en skulle tro du ikke pustet
Så stille at jeg ble redd og vekket deg
Men du lot deg ikke vekke
Han gleder seg ikke, ingen grunn til det
Kontrastene i jula, blir for store
En ny jul alene, han får ikke være med
En kjent situasjon, for han Tore
Ingen er å klandre, hans egen skyld
Rusen, gir et uregjerlig sinne
Familien gikk lei, av bråk og fyll
Brøt kontakt, de åra han satt inne
Det sies, at man ligger som man reder
Må selv stå til ansvar, for valg vi tar
I julen, går Tore ingen steder
En av mange ensomme, som ingen har
Tankene er tunge, sitter for seg selv
Slik er det, og slik vil det alltid bli
Penger har han lite av, betaler spillegjeld
Gaver får han ikke, og ingen han kan gi
Dager kommer, dager går, nok en jul er her
Lett å miste håpet når motbakken er bratt
Fra vindu ser han lysene, fra andres juletrær
Sovner full av akevitt, før julekveld blir natt
Penger kan være et kraftfullt våpen
For makt er til salgs, det vet alle
Men så er det denne berømmelige dråpen
Som renner over, og får makt til å falle
Når makt blir til grådighet, og blinder
Da stinker penger, og legger igjen spor
Da er ikke penger, lenger en vinner
Og maktpersonen ikke lenger så stor
Da vinner til slutt, etikk og moral
For de står støtt, på egne ben
Maktpersonen blir forbannet og gal
Slik går det med samvittighet, som ikke er ren
Ser du meg, et lite kart
Modnes, skal snart bli et bær
Kart, er som du vet litt hardt
Men snart, blir jeg bløt og svær
Du kan plukke meg, min venn
Tenker du — så fin jeg er?
Jeg skal ingen steder hen
Trives godt i lyngen her
Vil bli spist, det vil vi bær
Råtne, vil vi ei på rot
En gang tro du ganske nær
Varsom, med din tunge fot
Plukk meg, legg meg i ditt spann
Jeg blir gjerne med deg hjem
Vokser meg så stor jeg kan
Roper: SE MEG — byr meg frem
Tiden går, blir høst og kaldt
Fryser, tørker inn, blir stiv
Var så pen, men har forfalt
Endte trist, mitt blåbærliv
Noe av det jeg jobber med er coaching. Det er svært effektivt når det blir gjort på riktig vis, men jeg er ydmyk i forhold til å ikke å servere lettvinte prosesser til mennesker som står i alvorlige livskriser. Det er lett å provoseres av det jeg liker å kalle «krampepositivitet» og overfladisk empati. Ukens fredagsdikt er refleksjoner på dette.
Egen lykkes smed
Ser du livet passere, utenfor din dør?
Ser du solen skinne på andre, men ikke deg?
Ser du andres kjærlighet, og hva den gjør?
Tenker du — hvorfor dem og ikke meg?
Venter du bak døren, som ingen banker på?
Skulle du så gjerne vært, i alle andres sted?
Vet du så godt, hva du egentlig må?
Sliter du, med å være din egen lykkes smed?
Du vet at døren må åpnes innenfra
Du erkjenner at ansvaret er ditt
Livet serveres ikke, men er noe du må ta
Du innser — uten endring, er svaret gitt
Mangel på mestring, en klo av frykt og skam
Noe uforklarlig, som holder deg tilbake
Fornuften vet svaret, men vinner ikke fram
Andre forsyner seg, du får knapt smake
«Sin egen lykkes smed» sies det at man er
Men er alle gitt en mulighet til å smi?
Er det helst en floskel, slik ord ofte er?
Kan vi virkelig bli, den vi vil bli?
Er det grunnleggende mangel på respekt?
Det å pådytte andre sin egen positivitet
Er det mangel på empati, nesten frekt?
Hvem er vi med svarene, som så mye vet …
Dette diktet ble til gjennom at en av Norges beste poeter utfordret meg på å lage et dikt sammen med henne. Det måtte jeg jo takke ja til, og her er resultatet.
