Takk for maten tale og dikt om livet

Dette diktet passer i en sammenheng hvor du skal holde en tale. Innled med bestemors historie og fortell at et element fra den vil hentes opp i diktet som kommer etterpå.

Jeg vil lese et dikt om livet …..




Jeg vil lese et dikt om livet
Det vil ta sin tid, vil advare om det
For livet, er ikke et pust i sivet 
Ikke fort gjort,  og unna, på 1-2-3


Livet er ikke av de letteste ting
Prøve, feile, erfare, lære
Hva vil komme rundt neste sving
Medgang, motgang, ja – hva kan det være


Livet er kjærlighet, hengivenhet
Ikke gi, for å få
Ikke alle som opplever den, jeg vet
Men den som gjør, vil forstå


Livet er makt, status, og penger
Vi måler vår verdi, i noe tydelig, konkret
For noen, det viktigste, kanskje alt de trenger
Om det er nok, er det bare de som vet


Livet er spenning, uvisshet
Sette trygghet i potten, kjenne man lever …
Det farlige ukjente,eller noe farlig konkret
Fallhøyden størst når man svever …


Livet er sorg, tung når den kommer
Men nødvendig, for å skape livets spenn
Som forskjellen, mellom vinter og sommer
Uten kontraster, hva blir da igjen ….


Livet er latter, humor fest
Som champagne som åpnes, bobler, bruser
i livet er vi, invitert som gjest
La gleden få slippe til, åpn alle sluser


Livet er rutiner, det faste, trygge
En base, et slags fundament
En kan  ikke inni fremtiden rygge
Men likevel bevare, litt av det som er kjent


Livet er omsorg, noen som trenger deg 
Slik du har trengt noen, og senere vil trenge …
For livet er ulike fasers vei
Og hver fase, varer ikke så lenge ….


Livet er frustrasjon, som gnager
Alle tenker på seg, bare jeg som tenker på meg …
Noen dager, er verre enn andre dager
Da er livet som sirup, så seig så seig


Livet er også forfengelighet
Tenk all tiden, vi står foran speil
Betrakter vår egen elendighet
Legger merke til alt, som er feil


Livet er engasjement, politikk
Verdivalg, valg av side
Retorikk for å vinne billige stikk
En arena, om en prinsippene vil ride


Livet er ikke en dans på roser
En dans på stilken kanskje, der tornene er
Putt problemene dine i poser
Heng den på gjerdestolpen , eller behold dem og lær …


Livet er god drikke
glass som skåler i solnedgang
Som skaper det slørete blikket
som holder deg gående, natten lang


Livet er å skåle med sine venner
Venner, som gjør livet verdt å leve
De utvalgte, beste, blant alle man kjenner
Snart skal vi glassene våre heve


Livet er mat, og mat er livet
Gourmetmat, ja slik som i kveld
Den flotte vertinnen, jeg lar meg henrive
Til vertskapet, vi står i gjeld


Takk for maten, takk for livet, 
men, ikke takk for oss …
Så mye ugjort, i dette sivet
Alene er vi dråper, sammen – en foss


Men mine venner, nok prat fra meg
Strupene må leskes, de verker nå
Hjelp glassets innhold å finne vei
La oss skåle for Vertskapet, opp og stå …   




Voksende hevn

Jeg har en nabo, en veldig sær
Slik en nabo du ikke vil ha
En nabo, med tomten full av trær
Om det påvirker min utsikt? – å ja

Var på hils med han, men det var før
Nå fnyser han bare han ser meg
Jeg fnyser tilbake, som seg hør og bør
I retten vi møttes, han og jeg

Min advokat mente han måtte beskjære
Aller helst kutte ned flere trær
At advokater koster, var noe jeg fikk lære
Over hundre tusen, endte regningen på der …

Trærne ble stående, jeg tapte så det sang
Dommeren, var en naturens mann
Hans domsavsigelse var ikke lang
Naboen triumferte, slik bare han kan …

Har solgt mitt hus, uten «sjøgløtt»
For «sjøgløttet» var ikke lenger der
Har fått nok av naboen, jeg gikk trøtt
Kjøpt huset foran han, og skal plante trær …

Ikea

Jeg lider, men har intet valg
Nå er vi her, ingen vei tilbake
Billigkroken, på søk etter salg?
Hva en kunne ha gjort, hva en må forsake

Endeløst følger jeg gulvets piler
I labyrinten, jeg går og går
I kø, som en saueflokk i enveisfiler
Folk overalt hvor en trår

Selvplageri, det er hva det er
Jeg vet hva jeg går til, og kommer igjen
Stakkars Ivar og Billy som bor her
De to hardest rammede, blant menn

Trist som faen

Jeg trodde Ari var en snobb, en bløff, en lykkejeger. Jeg brukte noen år på å modne, skjønne at vi trenger forskjellene, fargeklattene, det unike. Nå er en fargeklatt borte og med det blir lerretet gråere …
Inspirert av tusenvis av lys på Slottsplassen ble dette diktet til.

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggend å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …

Fri

Du var vakker som en sommerfugl
lys lett sommerkjole, fri som vinden
Din latter var ekte, trillende, glad
Øynene dine gnistret av tro og håp
Hele deg var her og nå, og kjærlighet

Jeg bandt deg, først med forførende ord
Så med ansvar og plikter
Og til slutt med skjulte trusler og retorikk

Jeg stjal gløden i øynene dine,
Låste inn din trillende latter
Røvet troen og håpet ditt
Du lignet ikke lenger på sommerfuglen
Kjolen var blitt alt for liten …

Vinden hvisket farvel, for vinden er fri
Den vinket til deg, du vinket ikke tilbake

Jeg så forandringen men lot den skje
Jeg holdt på å drukne, klamret meg til deg
Dro deg ned i dypet, og så ble vi borte

Vinden kom i begravelsen din
Du er fri nå hvisket den, bli med meg
Du hadde den lyse lette sommerkjolen på deg
Du lo, trillende og glad, og så dro dere

Du så ned på de sørgende ved graven
Vinket til dem, men de vinket ikke tilbake
Noen hørte din trillende latter og kikket opp
Du var borte og ingen vet hvor du dro ….

(Atle Øi)

Kjærlighetens uransakelige vei

Alles kjærester er andres vrakgods
Omplasserte, er vi alle mann
Opplevelser, rev våre hjerter til blods
Håp og tro, som rant ut i sand

Evig kjærlighet, varer en stund …
Men så får den behov, for å flytte på seg
Ofte hvileløs og og uten grunn
Kalles «kjærlighetens uransakelige vei»

Vrakgods finner vrakgods, skaper ny lykke
Ny evig kjærlighet, to fingre får hver sin ring
Ringene følger hverandre, et stykke
Før hjerter igjen revner, og må sy nye sting

Ja uransakelig, beskriver det hele godt
Uransakelig, uregjerlig, uventet og litt trist
Bygger, men river også ned, hensynsløst, rått
Uransakelig, ja det er sikkert og visst …

Kjærlighet på trammen

De er gamle de to, gamle sammen
Deres kjærlighet ruster ikke
Tidlig morgen, en kopp kaffe på trammen
liker å sitte slik, og bare kikke

Alt de har opplevd, har de opplevd sammen
Blikk møttes, for 60 år siden, nesten
Livets pensel malte, de snekret rammen
Mente det virkelig, da de sa ja foran presten

Samlivet var ikke alltid så lett
Det var humper i veien, for dem, som for andre
Feil hos hverandre har de begge sett
Men brukte ikke livet, på å den andre klandre …

Drikker kaffen, stille i lag
Trenger ikke alltid ord, de to
Lærte å takle livets mas og jag
Slikt hjelper når kjærlighet skal gro

Armen rundt henne, hvisker noe i øret
Ler så hun rister, i solen på trammen
Hva han sa, kunne bare hun høre
En humor, bare de to har sammen

Et forelsket ungt par går forbi og smiler
Så fine de er sier hun, slik skal vi og bli
Hånden hennes, i kjærestens hviler
Der og da bestemmer han seg, for å fri …

A66AEEE5-187A-4457-9F64-6579BFC5FD1A

Terroral

Meget kan sies, det gjør jeg og
Jeg snakker så ofte jeg kan
Ordene kommer som hurtigtog
Det sies om meg “han er ikke sann”

Ørene fester jeg brillene på
Bruker dem ikke til annet
Hva som blir sagt, ikke lett å forstå
Ekspert på fremmedord, er jo dannet

Ord kommer, som perler en på snor
De fleste vil fort bli glemt
Svært få, om noen, setter spor
Kanskje ingen blir spart og gjemt

Jeg har hørt det  er viktig å lytte
Men hva skal jeg lytte til?
Når jeg finner et passende bytte
Så er det jo snakke jeg vil …

Elsker min stemme, så vakker den er
Det kan du vel sikkert høre
Men hvorfor, er det da ingen her
Kan det ha noe med meg å gjøre …?

59D9E400-5EB6-4715-8BC2-A2E9C62AF586

Auschwitz

Diktet ble skrevet da jeg var med min sønns klasse på hvite busser tur til Polen, og de fryktelige konsentrasjonsleirene. Sterk opplevelse å se områdene hvor millioner ble likvidert. Perrongen som omtales er endestasjonen i Auschwitz. Togsporet slutter der. Det gjorde også livet til de fleste av dem som kom med toget. Helena i diktet representerer de mange barna som døde allerede før de kom frem. Dette er det aller første diktet jeg skrev.

To barnesko kastes, Helena er død
Hun visnet av mangel på vann og brød

En grufull perrong, en fortvilet mor
Helena er død, hun ble aldri stor

Hva gjør en mor, i en slik situasjon
Når alt av verdi, er en knapp matrasjon

Hva gjør man med livet, når alt er tapt
Hun fikk aldri svaret, for alt gikk så kjapt

Ja, sorgen ble kort, den ble kvalt av gass
Et nytt tog på vei, det ble ryddet plass …