Jeg la ikke merke til dem, de nære ting
Ikke før de brått var vekk …
Jeg gikk i et spor, en gjentagende ring
Trodde børen var tung i min sekk
Sekken var fylt med misnøye med så mangt
Alt jeg manglet, alt andre hadde …
Min takknemlighet, strakk seg ikke så langt
En meningsløs grøft, jeg selv spadde
Så brått var de borte, de nære ting
Folk jeg var glad i, og min firbente venn
Jeg burde løftet blikket, da jeg gikk i ring
Kanskje ville jeg skjønt, hvor det bar hen
Nå er det for sent, årene har gått
År venter ikke, de fortsetter å gå
Jeg angrer, vet jeg burde forstått
Maling på pensel var bortkastet grå