Malingen på penselen

Jeg la ikke merke til dem, de nære ting
Ikke før de brått var var vekk …
Jeg gikk i et spor, en gjentagende ring
Trodde børen var tung i min sekk

Sekken var fylt med misnøye med så mangt
Alt jeg manglet, alt andre hadde …
Min takknemlighet, strakk seg ikke så langt
En meningsløs grøft, jeg selv spadde

Så brått var de borte, de nære ting
Folk jeg var glad i, og min firbente venn
Jeg burde løftet blikket, da jeg gikk i ring
Kanskje ville jeg skjønt, hvor det bar hen

Nå er det for sent, årene har gått
År venter ikke, de bare fortsetter å gå
Jeg angrer og vet, jeg burde forstått
At malingen på penselen, var bortkastet grå

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *