Vil starte brevet med å si unnskyld til deg
Jeg vet jeg sårer, men det blir for siste gang
Tro meg, fantes ingen annen utvei
Motbakken, ble så uendelig lang
Når du leser dette er jeg borte for godt
Kall meg gjerne feig, men jeg makter ikke mer
Livet må ha lyspunkter, ikke alltid være grått
Orker ikke slike dager, ikke enda fler
Livet går videre uten meg, slik er det
Kanskje en mening med det, hvem vet
Klandrer kun meg selv, for at det ble som ble
Ikke din skyld, du var bare godhet
Noe inni meg revnet for lenge siden
En uro som vokste og kvalte alt
De sa det ville bli bedre med tiden
De tok feil, det ble bare uendelig kaldt
Jeg vet du vil sørge, men vær så snill
Del resten av det med en du blir glad i
Det er mitt siste ønske, det eneste jeg vil
Takk for meg, elsker deg, ikke mere jeg kan si