Så står vi her, for et endelig farvel
Sist vi sto her, sto du sammen med oss
Du, som aldri syntes synd på deg selv
Din drepende sykdom, til tross
Opptatt av å gjøre en forskjell
For mange, var du forskjellen
Ved å hjelpe, hjalp du også deg selv
Men så var det denne kreftcellen …
Du kjempet imot, ville ikke gi deg
Men celle ble til celler, og overmakt for stor
Du trøstet oss, sa – «det ordner seg»
Nå senkes din kiste i jord
Vil gråte på en dag som dette
Selv om latter kjennetegnet deg
Tilbake blir minner, vi aldri vil slette
Alt vi opplevde sammen, du og jeg
Av jord er du kommet, til jord skal du bli
Ja kanskje det, men du ble til så mye mer
Det gjorde en forskjell, alt du valgte å gi
Langt mer, enn vi nok innser …