Konfirmanten

Veien blir til mens du går
Slik er det å bli voksen
Ta imot gode råd du får
Men tenk selv, og tenk utenfor boksen

Boksen er «slik må det være»
Boksen er tradisjonell
Av råd kan du mye lære
Men hva? – Ja, det velger du selv

Tenk utenfor boksen, tenk større
Tenk hvem vil du bli, og være
For å lykkes med det må du tørre
Gjøre valg, som kan virke sære

Du er voksen nå, konfirmert
Har fått vinger, og snart kan du fly
Først famlende, så avansert
Når du bommer, så prøv på ny

Din familie og dine venner
Vi vil alltid heie på deg
Vår lykkeønskning vi sender
Til deg, på din spennende vei

Tenk om vi visste

Tenk om vi visste alt som skulle skje
Tenk om vi satt på alle svar
Tenk hvor kjedelig livet da ble
Om vi visste, hvor allting bar

Selv om svaret var sol og suksess
Selv om absolutt alt gikk vår vei
Selv da, vil jeg ikke vite det
Uten usikkerhet, går jeg lei

Vi planlegger livet fra A til Å
Vi planlegger alt for å vite …
Vi planlegger veien vi tror vi skal gå …
Har vi virkelig skjønt så lite …

Livet – dødens venteværelse

Livet er langt, før det plutselig blir kort
Noe mange har erfart – og for sent forstått

Hva kunne de gjort om de visste det før
Mindre «skulle», «kanskje», «farlig» og «bør»

Mere «ja, hvorfor ikke» og «lev mens du kan»
Mindre «kanskje med tiden», den som rant ut i sand …

Men ord er nå ord, og dikt er dikt
Er det mål og mening, i å høre på slikt

Kanskje tryggere å leve, slik mange gjør
Der livet er tiden, det tar før man dør …

Forsoning

De legger seg hver for seg, de to
Sa ord som såret, fatale ord
Først da støvet la seg, de begge forsto
At skaden de begge var påført, var stor

Når du sårer meg, ja så sårer jeg deg
Kun enige om en ting, den andres urett
Så da valgte de slagmarkens uforsonlige vei
På slik mark, flykter forsoning og vett

De legger seg hver for seg, de to
Skadet, med varige sår på minnet
Mellom dem, avgrunn, og ingen bro
Skaden påført, i et øyeblikks sinne

Broen kan bygges, men kun av de to
Tilgivelse er broens sement
Der brobyggere møtes, heter felles tro
Men forsoning er vanskelig, som kjent …

De to skal legge seg sammen igjen
De vil tilgi, men ikke glemme
Ikke glemme, hvor ord kan føre dem hen
«Takk og pris» sa forsoning, med spinkel stemme