Forfatter: Atle Øi

Hvil i fred

De står der på rekke og rad
Alle disse som ikke blir sett
Noen gått ut på dato, andre ikke
Men felles skjebne – ensomme
De er ensomme sammen
Hver sin historie som ikke lenger deles
De vil bli sett, men akk
Byr seg frem – se meg! Velg meg!
Ingen som ser, ingen som velger
Stille om natten, stille om dagen, alltid stille
Mange kan fremdeles by på overraskelser
Noen kan by på ettertanke og refleksjon
Noen vil få deg til å le, andre gråte, noen begge deler
De hadde en gang nyhetens interesse
Det var en gang, men det er lenge siden nå
Nye navn kommer, og får all oppmerksomhet
Men også de nye finner sin plass og glemmes etterhvert
Står i det, hver dag, hver uke, hver måned – år ettter år
Rygg mot rygg, klar for innsats ved behov
Men ingen melder sitt behov – trist
De bevarer en historie, men til hvilken nytte?
En lukket bok har liten eller ingen verdi
På samme måte som oss mennesker, begraves de til slutt
Vi mennesker senkes i jorden, bøkene begraves i en bokhylle.
Rest in peace

Ting

Er det en ting jeg ikke trenger,
så er det enda flere ting
Alt dette som krever penger
Ærlig talt, se deg omkring

Solen er gratis, bålets flamme,
et kostnadsfritt flirtende blikk
Minner, trenger ingen gullramme
Grei helse, om du den fikk?

Tur i skogen, utsikten fra land
Humor og latter med venner
Lyden av vind og klukkende vann
Bli sett og hørt av en man kjenner

Tingene hersker, vil eie deg
Men alltid et ansvar som følger med
Sakte men sikkert, om du vil eller ei
Frihet forsvinner, lenker deg til sted

Alt du eier, i boder og skap,
kanskje biler,båter, hus og hytte
Slukes grådig, i vårt forbruksgap
Lykken svant, men fikk ting i bytte

Siv, 4 år

Ser mot himmelen med åpen munn
Fanger snøfnugg som daler ned
Alt trist glemmes, for en liten stund
Stor forandring, et helt nytt sted

Bare 4 år og alt for mye bagasje
Ting barn ikke skal bære på
Frigjort fra sår og bandasje
Men vonde minner, hun ikke skal forstå

En munnfull snøfnugg og snart jul
Fostermamma, sier julenissen vil komme
Hun ønsker seg en badeand, en stor gul
En svak glød i øyne, som før var tomme

Hun fikk en badeand og en ny start
Fikk venner, et hjem og et liv
Ble fanget opp i tide, et liv ble spart
Endte godt, for lille søte Siv.

Gammel flamme

Du valgte det selv – å sette deg fri
Du brant opp en bit av mitt hjerte
Sa du ikke hadde mere å gi
Brennmerket, av bruddets smerte

Litt rart var det, å se deg igjen
Førti år etter, på en tilfeldig trikk
Herjet av tid, og kanskje noen menn
Kastet et stjålent, nysgjerrig blikk

Jeg så deg den gang, helt uten klær
Vi trodde på fremtiden, du og jeg
Oppslukt, av vårt flammende begjær
Kjærlighetens uransakelige vei

Du ser, men gjenkjenner meg ikke
Offer for tiden og glemselens slør
Klokken fortsatte å tikke, tikke
Slik tid og klokker, jo alltid gjør

Takker min gud, for at du slo opp
Nå, ville jeg helst sett deg med klær
Sikkert gjensidig, med meg og min kropp
Husker deg enda, lett som en fjær …

Det ble ikke deg, og slett ikke oss
Ble en annen, og takk til livet for det
Kjærlighetssorgen, den gang til tross,
Takknemlig for at livet ble som det ble

Balanse

En venn av meg døde for litt siden
Men så kom han seg igjen, heldigvis
Litt for ung, til å gå ut av tiden
For han elsker jo livet, på sitt vis

Levde, slik det sies man skal gjøre
Grep dagen, tilstede her og nå
Endte, i økonomisk uføre
Da kan fremtiden fort bli grå

Så han døde, men ble vekket til liv
Et sant mirakel, sa legen om han
Kunne endt i boksen, kald og stiv
Men heldigvis, holder han stand

Grip dagen ja, men livet krever mer
Vi kan ikke bare leve her og nå
Dager etter denne, er mange fler
Balansekunst, er den man må forstå

Djevelens advokat

Hva er det med disse, som ingenting vil
De som trår på bremsen, aldri på gass
De som bruker krefter på interne spill
Vil fremtiden gi slike mennesker plass?

Disse, som alltid problemene ser
De som aldri ser løsning, aldri har svar
De som alltid vil mindre, aldri noe mer
Tapper all energi, fra de som har

Hva skal vi med disse, hva bidrar de med?
Hva har de levert, når året er omme?
Som en klamp om foten, drar de oss ned
Fine ord, i setninger som er tomme

Er verdien av slike, verdiløse myter
Djevelens advokater, trenger vi dem
Disse som mest bare klager og syter
Tar to skritt tilbake, når vi tar ett frem

Debatten

Vi mener så mye, så mye om alt
Tenker knapt, før svaret vårt kommer
Men rett balanse, tåler søtt og salt
Slik sol og regn, skaper sommer

Vi holder på vårt, hevder vår mening
Er å endre oppfatning en svakhet?
Løfter knapt blikket, ser oss ikke omkring,
sagt er sagt, og vi vet det vi vet

Alt går fortere, hastighet øker
Ikke tid til refleksjon og ettertanke
leter og finner, unntatt det vi søker
Men vil vi med dette, visdom sanke?

To og et halvt år

Barnebarn er en gave du pakker opp hver dag. Heldigvis kan man pakke dem i seng også, for de kan jo være krevende mot slutten av dagen. Det er mye vilje i en to og et halvt åring, men det kommer godt med senere i livet, så det må vi bare heie på. Ukens fredagsdikt handler om ett av to barnebarn og jeg gleder meg til at nummer to blir så stor at vi kan ha han også på overnatting. Hvis noen lurer på om jeg kan teksten på Kaptein Sabeltann låtene, så er svaret ja 🙂

To og et halvt år

Hjertet svulmer av kjærlighet
Til hun lille som sover så søtt
Høyt og lavt, disse små, som du vet
Lang dag, utkjørt, nå var hun trøtt

En varm liten hånd, ligger i min
Lyse krøller på puten
Jeg nynner på favorittsangen din
Hiv og hoi og Sabeltannskuten

Rundt deg ligger det kosedyr
Sjørøvere og Peppa gris
Verdsetter stunden, for tiden flyr
«Livet er nå» sa en mann som var vis

Du vil våkne i morgen, med ny energi
Du vil le og gråte, og nye ting lære
Trygghet er viktig og det skal vi gi
Du trenger et team, og det skal vi være

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet, slett ikke er din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt blir meningsløst, alt for lenge
Når både lykke og håp, går i hi
Får ikke hjelp, du så sårt kan trenge
Føler du ikke, har mer å gi

Tanken, om det å reise kommer,
til et mål, med en enveisbillett
Kanskje din aller siste sommer?
Ser du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten fester sin klamme klo
Du setter ditt liv, og andres i spill,
om du krysser den siste bro