Balanse

En venn av meg døde for litt siden
Men så kom han seg igjen, heldigvis
Litt for ung, til å gå ut av tiden
For han elsker jo livet, på sitt vis

Levde, slik det sies man skal gjøre
Grep dagen, tilstede her og nå
Endte, i økonomisk uføre
Da kan fremtiden fort bli grå

Så han døde, men ble vekket til liv
Et sant mirakel, sa legen om han
Kunne endt i boksen, kald og stiv
Men heldigvis, holder han stand

Grip dagen ja, men livet krever mer
Vi kan ikke bare leve her og nå
Dager etter denne, er mange fler
Balansekunst, er den man må forstå

Djevelens advokat

Hva er det med disse, som ingenting vil
De som trår på bremsen, aldri på gass
De som bruker krefter på interne spill
Vil fremtiden gi slike mennesker plass?

Disse, som alltid problemene ser
De som aldri ser løsning, aldri har svar
De som alltid vil mindre, aldri noe mer
Tapper all energi, fra de som har

Hva skal vi med disse, hva bidrar de med?
Hva har de levert, når året er omme?
Som en klamp om foten, drar de oss ned
Fine ord, i setninger som er tomme

Er verdien av slike, verdiløse myter
Djevelens advokater, trenger vi dem
Disse som mest bare klager og syter
Tar to skritt tilbake, når vi tar ett frem

Debatten

Vi mener så mye, så mye om alt
Tenker knapt, før svaret vårt kommer
Men rett balanse, tåler søtt og salt
Slik sol og regn, skaper sommer

Vi holder på vårt, hevder vår mening
Er å endre oppfatning en svakhet?
Løfter knapt blikket, ser oss ikke omkring,
sagt er sagt, og vi vet det vi vet

Alt går fortere, hastighet øker
Ikke tid til refleksjon og ettertanke
leter og finner, unntatt det vi søker
Men vil vi med dette, visdom sanke?

To og et halvt år

Barnebarn er en gave du pakker opp hver dag. Heldigvis kan man pakke dem i seng også, for de kan jo være krevende mot slutten av dagen. Det er mye vilje i en to og et halvt åring, men det kommer godt med senere i livet, så det må vi bare heie på. Ukens fredagsdikt handler om ett av to barnebarn og jeg gleder meg til at nummer to blir så stor at vi kan ha han også på overnatting. Hvis noen lurer på om jeg kan teksten på Kaptein Sabeltann låtene, så er svaret ja 🙂

To og et halvt år

Hjertet svulmer av kjærlighet
Til hun lille som sover så søtt
Høyt og lavt, disse små, som du vet
Lang dag, utkjørt, nå var hun trøtt

En varm liten hånd, ligger i min
Lyse krøller på puten
Jeg nynner på favorittsangen din
Hiv og hoi og Sabeltannskuten

Rundt deg ligger det kosedyr
Sjørøvere og Peppa gris
Verdsetter stunden, for tiden flyr
«Livet er nå» sa en mann som var vis

Du vil våkne i morgen, med ny energi
Du vil le og gråte, og nye ting lære
Trygghet er viktig og det skal vi gi
Du trenger et team, og det skal vi være

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet, slett ikke er din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt blir meningsløst, alt for lenge
Når både lykke og håp, går i hi
Får ikke hjelp, du så sårt kan trenge
Føler du ikke, har mer å gi

Tanken, om det å reise kommer,
til et mål, med en enveisbillett
Kanskje din aller siste sommer?
Ser du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten fester sin klamme klo
Du setter ditt liv, og andres i spill,
om du krysser den siste bro

Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allè

Når kastanjene blomster i Bygdøy allé
Da faller de brått, fra nærmeste tre
Treffer mitt hode, jeg banner og sverter
For slike kastanjer, frembringer smerter

Det finnes nok verre ting som kan skje
Selv her på Frogner, i Bygdøy Allè
Men nå skal jeg pleie min Donald-kul
Og ønske meg hjelm mot kastanjer, til jul

Livet går videre

Jeg går på nåler, det er slik det er
Ditt humør er labilt, som alltid
Du lager fem høns, av en enkel fjær
Uforutsigbar, du ypper til strid

Elsket deg en gang, jeg gjorde det
Men flammen sluknet, litt etter litt
Hun jeg falt for, ble vanskelig å se
Båndet vi knøt, ble for tynnslitt

Vi gikk hver vår vei, slik mange gjør
Vi trengte en ny start, begge to
Ingen av oss, var den vi var før
Vi kjempet lenge, for det gjør man jo

Vi falt men reiste oss, fant lykken på ny
Litt lærer man jo, når man påføres sår
Livet er slett ingen rosa sky
Blitt klokere, med årene som går

Far min

Far min, var en underlig skrue
Hissig, men snill, som dagen var lang
Han og mor min, var litt av et skue
Han: liten og tjukk, hun: tynn og lang

Lærte meg mye, han sa jeg ville trenge
Men det meste, ble fort glemt
Hans råd for livet, varte ikke så lenge
Men noe, har jeg plukket opp, og gjemt

Far min, var ikke som fedre flest
Ikke som andre fedre i klassen
Hatet å kjede seg, elsket en fest
På puben, kalte de han — Brytebassen

Han drakk tett og skrålte mest
Ustø var han, og ramlet støtt
«Dagen derpå» var en hyppig gjest
Men skjerpet seg, når han var nødt

Far min, var ikke som andres fedre
Kanskje ingen fedre, egentlig er det
Han var vel hverken dårligere eller bedre
Fantes grunner, til at han ble som han ble

Da far min gikk bort, skålte vi med øl
Det var slik han ville ha det, i sin minnestund
Vi skålte, for hans stolte bryte-sølv
Fra juniormesterskapet, i Langesund