Kjærlighetens venteværelse

Jeg ventet på kjærligheten
Ventet på at den skulle banke på min dør
Ventet på at det var «min tur»
Ventet på skjebnen og et «ment to be»
Ventet på den rette
Ventet på hva livet skulle gi
Ventet, ventet og ventet

Jeg burde banket på dører
Jeg burde «solgt lodd» – ikke kjøpt
Jeg burde rukket opp hånden, vært synlig
Jeg burde smilt, ikke ventet på andres …
Jeg burde våget mer, tålt noen avvisninger
Jeg burde vært den rette ikke ventet på den
Jeg burde burde, men fra burde til skal …

Takk for alt Kompis

Du kom til verden for 10 år siden. En knøttliten bylt som skulle bli en del av familien. Jeg må ærlig innrømme at jeg i for stor grad irriterte meg over stadig skvetting innendørs og alle turene var ikke alltid lystbetont. Du merket nok det, for det var Kitty og Gina som ble dine soleklare favoritter. De elsket deg og du elsket dem. I går måtte dyrlegen ta deg. Du var tapper og skjulte smerten, men veterinærens dom var klar. Vi kommer til å savne deg, du var en utrolig fin og unik Kompis. Ukens fredagsdikt handler selvsagt om deg ❤️.

Kompis

Borte for alltid, bare minnene igjen
Logrende og glad, når vi kom hjem
Hadde enkle krav, vår lille venn
Reisen tok slutt, han var kommet frem

Vi visste det ville komme, slik er det jo
Men likevel, oppleves det brått
Kompis, du var tillitsfull, og du forsto …
Tungt å si farvel, takk for årene vi har fått.

Hvor ble du av lille dikt?

Jeg følger en rekke poesigrupper på Facebook, og kom over en kar som etterlyste et dikt som han hadde brukt i et bryllup for snart 20 år siden. Han husket noen av linjene men maktet ikke å søke det opp med Google. Mange av oss har vel vært i samme sitituasjon med dikt, sitater eller meloditekster. Det inspirerte til ukens fredagsdikt. God helg

Hvor ble du av lille dikt

Hvor ble du av, lille dikt
Lyste opp, før du brått forsvant
Du skal vite, du var godt likt
Tro meg, det er både sikkert og sant

Mange humret av dine treffende ord
Du balanserte budskapet, så elegant, perfekt
Små dikt som deg, kan sette spor
Mellom linjene, ironi og litt småfrekt

Du sa alt, uten å mate det inn
Du fikk oss til å undre, på finurlig vis
Åpnet mine øyne, der jeg før var blind
Din reflekterte tilnærming, gjorde meg vis

Hvor ble du av, lille dikt
Jeg har prøvd å søke, men akk
Trivdes du ikke, på internett og slikt?
En tid for alt, tenkte du kanskje, og stakk

  • [ ]

22 juli

Fjotolf Hansen som han nå heter, skiftet navn fra Anders Behring Breivik i 2017. Ukens fredagsdikt handler egentlig ikke så mye om Fjotolf, men er en refleksjon rundt det å unngå å skape flere Fjotolfer …

22 juli

En dato, som forandret alt
For ofre, venner, familie og samfunn
Sorgen, over alle som falt
Opplevelsen, av råttenskapens bunn

En mann som jaktet, på barn med gevær
Forkvaklede ideer, i et ødelagt hode
En form for ideologi, og til den et begjær
En gang i tiden, en søt liten pode …

Jeg spør meg, hvor gikk det fryktelig galt?
Hvilke tiltak kan settes inn mot slikt?
Ble han aldri «sett» – det kam være fatalt
En oppvekst, preget av omsorgssvikt

Uten harpe

Dette diktet er skrevet av en av mine favorittpoeter Jan Kidøy

UTEN HARPE

Når eg kjem til himmelen
vil eg være like påståeleg,
like standhaftig,
like urokkeleg
i mi overtyding
om at alt eg har lært
gjennom prøving og feiling,
det er den sanninga
eg levde her for å erfare.

Og Gud vil sei:
Eg har bruk for deg,
harpespelarar har eg nok av!

Der ingen skulle tru …

På Hurtigruta nordover nå, og fascineres av de mest avsidesliggende bosettinger en kan tenke seg.. Vanskelig å fatte hvordan noen kan ha livnært seg, og ikke minst taklet hverdagen på enkelte plasser. Det ble til et fredagsdikt om en kar som nok kan ha eksistert.

Der ingen skulle tru …

Der ingen skulle tru, det var der han bodde
Langt fra folk, blant staute fjell
Unntaksvis, han til byen rodde
Men også der, holdt han seg mest for seg selv

Han trengte ikke folk, og støyen fra dem
Naturen var følgesvenn, og mer enn godt nok
Der ingen ville bu, var hans trygge hjem
Så ikke gleden, i å være del av en flokk

Gikk et års tid, før noen etterlyste han
Ble funnet livløs, han og hans hund
Prestens ord, om en stillfaren mann
Men der var ingen tilstede, i hans minnestund.

sinnataggen

Gustav Vigelands mest kjente skulptur, og nærmest en maskot for Oslo by. Helt siden 1940 har Sinnataggen bodd i Frognerparken og sett og opplevd mye. Han har blitt kidnappet og funnet igjen, han har blitt herjet med av russ og han har blitt plaget av folk som finner glede i hærverk.

En skulptur er kunst og skal kunne tolkes, det samme skal et dikt. Hva er dine refleksjoner?

Sinnataggen

Like sint, hver eneste dag
Sinnataggen, du kjenner han
Foten skadet, kappet med sag
Slik bare vandaler kan

Sinnataggen, i parken på broen
Holder ut, år etter år
Guttungen, som aldri finner roen
Like sint, der han står og står

Bilder knipses, og gutten raser
Tramper i sinne, dag og natt
Stress fra turister, som konstant maser
Hvem var dine foreldre, ble du forlatt?

Legenden på sokkel, i parken, på broen
Aldri en dag med latter og smil
Kjent og kjær, og ny for noen
Denne gutten, med sin helt egne stil

Jeg undres, hver gang jeg går forbi
Spør meg selv, hva tenker du på?
Ble livet ditt, slik det skulle bli?
Hva med framtiden, og hva nå?

Du får meg til å tenke, det er oppgaven din
Stille lydløse spørsmål, uten klare svar
Gjemt forståelse, i refleksjonen min
Min unike sannhet, som bare jeg har

Motsetninger


Et fenomenalt dikt av Elin Hemnes. Ville kanskje heller kalt det perspektiv men det er ikke så viktig 🙂

Motsetninger

De to vennene står ved bålet sammen
og ser på den siste rest av flammen.

Jeg vil holde liv i den siste gnisten,
tenker optimisten.
Det finnes håp i alt det sorte,
selv om flammen er sluknet og borte.

Der forsvinner den siste gnisten,
tenker pessimisten.
Ser bare alt det sorte
og at flammen er sluknet og borte.

Blakk, hadde bare penger

«Alt var bedre før i tiden» — med unntak av det meste! Farsrollen er en av tingene som har endret seg mye. Fra tidligere å være en litt perifer person for barna, er de fleste fedre langt mer til stede nå. Det er mindre sosialt akseptert å dedikere all sin tid til karriere — heldigvis.

Blakk, hadde bare penger

Fikk nesten alt han pekte på
Alltid det siste, innen mobiltelefoni
Klær, de dyreste merker en kan få
Alt, hva en lommebok kan gi

Øste kjærlighet, fra en bankkonto …
Men ellers, var avstanden som et hav
En fraværende far, som aldri forsto
Penger kjøper ikke kjærlighet, verdien er for lav

Verbale selvmordsbombere

Jeg startet dagen på en hyttegruppe på sosiale medier. Debatten dreide seg om tregheten i alpintrekket, når heisene ikke blir fylt opp optimalt. Dette er selvsagt litt komplisert med koronaregler og enkeltmenneskers tolkning av dem, og da er ordkrigen i gang. Mangel på dannelse hos enkelte blir fort tydelig. «Dust» og andre skjellsord kastes ut mot de med en annen mening, og i løpet av minutter har gode naboer blitt uvenner. Ukens fredagsdikt måtte vike plass for et nytt dikt som ble inspirert av min morgenlektyre ?

Verbale selvmordsbombere

Mangel på normal dannelse, dessverre
Burde holdt munn, men akk
Det de sier, blir bare verre og verre
Tidvis så meningsløst at en ler seg skakk

Sosiale medier, er deres lekegrind
Her øser de ut sin uhøflighet
Usammenhengende tankespinn
Hvor de tar det fra, er det ingen som vet

Uten filter, ingen refleksjonsevne
Kommentarfeltet – gjørmebryternes hjem
Ble de mobbet, og vil på andre seg hevne?
Verbale selvmordsbombere, kaller vi dem