Livet går videre

Jeg går på nåler, det er slik det er
Ditt humør er labilt, som alltid
Du lager fem høns, av en enkel fjær
Uforutsigbar, du ypper til strid

Elsket deg en gang, jeg gjorde det
Men flammen sluknet, litt etter litt
Hun jeg falt for, ble vanskelig å se
Båndet vi knøt, ble for tynnslitt

Vi gikk hver vår vei, slik mange gjør
Vi trengte en ny start, begge to
Ingen av oss, var den vi var før
Vi kjempet lenge, for det gjør man jo

Vi falt men reiste oss, fant lykken på ny
Litt lærer man jo, når man påføres sår
Livet er slett ingen rosa sky
Blitt klokere, med årene som går

Far min

Far min, var en underlig skrue
Hissig, men snill, som dagen var lang
Han og mor min, var litt av et skue
Han: liten og tjukk, hun: tynn og lang

Lærte meg mye, han sa jeg ville trenge
Men det meste jeg lærte, ble fort glemt
Hans råd for livet, varte ikke så lenge
Men noe, har jeg plukket opp, og gjemt

Far min, var ikke som fedre flest
Ikke som andre fedre i klassen
Hatet å kjede seg, elsket en fest
På puben, kalte de han — Brytebassen

Han drakk tett og skrålte mest
Ustø var han, og ramlet støtt
«Dagen derpå» var en hyppig gjest
Men skjerpet seg, når han var nødt

Far min, var ikke som andres fedre
Kanskje ingen fedre, egentlig er det
Han var vel hverken dårligere eller bedre
Fantes grunner, til at han ble som han ble

Da far min gikk bort, skålte vi med øl
Det var slik han ville ha det, i sin minnestund
Vi skålte, for hans stolte bryte-sølv
Fra juniormesterskapet i Langesund

Psykiatrien som snublet

Når alt går i stå, og alt er svart
Når livet ikke vil være din venn
Du reiser deg ja, men faller hardt
Du går, men vet ikke hvor du skal hen

Når alt virker meningsløst, alt for lenge
Når lykke og håp går i hi
Du får ikke hjelpen du kunne trenge
Du føler du ikke, har mere å gi

Når tanken om det å reise kommer
Når reisen, er enveisbillett
Du vet du har opplevd din siste sommer
Du kjenner du er, så uendelig trett

Når alle vil hjelpe, men du ikke vil
Når angsten har festet sin klo
Du setter ditt liv og andres i spill
Du vet ikke fra, hvilken sorg du dro

kranglefant

Det bor en kranglefant i meg
En som liker å kverulere
En som alltid velger motsatt vei
En som ofte kan irritere

Kranglefanten, vet hva han vil
Dynamikk, ser han i uenighet
For han, er diskusjoner et spill
Blir man klokere av slikt, hvem vet?

Kranglefanten, er stadig på jakt
Leter og finner, noen han kan «plage»
Om du ikke kjenner han, vær på vakt
Endeløs diskusjon, kan han enkelt lage

Kranglefanten er god med ord
Vrir og vender på alt han finner
Ikke alle hans utspill, faller i god jord
Diskusjon er en kamp, med én vinner …

Jeg har en kranglefant boende i meg
Har bedt han roe seg, men han lytter ikke
Han kan være slitsom, vanskelig og lei
Lar seg ikke temme, umulig å rikke

Hva skal man gjøre, med en slik kranglefant
Skal man lukke sin munn, ikke slippe han til
Ville vært deilig, både sikkert og sant
Men kneble han, er det dit jeg vil?

Kranglefanten, får nok bli som han er
Kanskje er det greit med litt motstand
En som tråkker på litt for ømme tær
Ja for det, er noe en kranglefant kan!!!

Et hardt slag

En helt alminnelig og vanlig dag
Slike dager, som bare kommer og går
Brått og uventet, rammet av slag
Over slikt, er det bare skjebnen som rår

Ny hverdag, ingenting er som før
Det som var en selvfølge, blir nå et mål
Nå feires slikt, som andre «bare gjør»
Men tro og håp, brenner som et bål.

Men bålet, brenner ikke av seg selv
Hver dag, er frustrasjon og kamp
Ulykker treffer oss, med et smell
Forbanner skjebnen – et overtramp

Jeg gir ikke opp, men tårene er mange
Tar en dag av gangen, lever her og nå
Fremskritt registreres, treningstimer lange
Må lære meg å snakke, må lære meg å gå

Så mange jeg vil takke for støtten som jeg får
Min nærmeste familie, og alle mine venner
Alle heiaropene, hvert eneste meg når
Tross all elendighet, takknemlighet jeg kjenner

Kanskje finnes der en mening, vanskelig å si
Kanskje er det noe, jeg og mine skal lære
Kanskje er det veien, til den jeg skal bli
Stålsetter meg, for børen jeg må bære

Siste mulighet

En gang hadde du livet foran deg
«Ung og lovende» som de sa
Tidlig fase på livets vei
Attraktiv, en mange ville ha

En gang, blanke ark du skulle fylle
Mulighetene, lå for dine føtter
Livet var magi, og du kunne trylle
Ingen brente broer, ferske røtter

En gang, for lenge siden, så mange år
Livets siste kapittel, det vet vi
Kanskje får du — en aller siste siste vår
Alt usagt, kan du fortsatt rekke å si!

Brått

Brått, var du der, brått var du vekk
Brått, smilte du, brått gråt du
Brått, kjente jeg din milde pust
Brått, var du iskald mot meg

Brått, Inviterte du meg med ut i solen
Brått, ga du ikke lyd fra deg
Brått var alt grått, brått var alt vått
Brått skuffet du meg, uten å si unnskyld

Brått, ja alt er så brått med deg
Brått, og uventet, men du fascinerer meg
Brått, ble jeg forelsket i deg
Brått forlot du meg, og jeg møtte høsten

Mammon

Mammon er et ord som brukes i Bibelen om jordisk gods eller om en tankegang som setter materiell rikdom høyt)

Mammon

Kjære Mammon, du, som er himmelen
Hellige vorde ditt navn

Kom til oss rike
Skje din vilje, så lenge vi er på jorden

Gi oss mer enn vårt daglige brød
Forlat oss vår skyld
Men ikke våre skyldnere

Led oss gjerne inn i fristelsen

Fri oss fra skatteondet
For rike er vi blitt
Makten og æren i evighet

Ja men …

X1

Jeg maler ikke sneen på fjellet
Jeg maler kulden og villskapen
Jeg maler ikke for å kopiere virkeligheten
Jeg maler ikke ikke det som kan fotograferes
Jeg maler følelser, og det er ikke lett
For mine følelser er ikke dine følelser
Og dine følelser er viktigere enn mine
I alle fall om du skal kjøpe bildet
For du vil kjenne deg igjen, jeg vet det
Men jeg kan ikke male dine følelser
For de er unike, med dine farger og nyanser

Jeg maler bilder med bokstaver som blir til ord
Ord som blir til setninger
Setninger du har hørt før men som blir til bilder i ditt hode
Mine følelser, men kanskje kjenner du deg igjen i dem
For vi er kanskje ikke så ulike du og jeg
Jo vi er ulike, men vi er også veldig like
Bokstavene, ordene, setningene, konteksten
De rammes ikke inn som vanlige bilder, de henges ikke på veggen
Det er der dikt og billedkunst skiller seg fra hverandre
Det er du selv som lager rammen
Du som bestemmer betydningen av ordene
Men det gjør jo billedkunsten også, på sin måte når,jeg tenker meg om
Så er det kanskje ikke så ulikt likevel

Spor etter ord

Store ord
Velvalgte ord
Nøkkelord
Ord mellom linjene

Ordvalg
Sårende ord
Trusselord
Ordkrig

Vågale ord
Rørende ord
Oppmuntrende ord
Velkomstord

Ordlek
Ordspill
Ordkløyveri
Ordtak
Med ordet i sin makt

Ordbruk
Virusord
Magiske ord
Ord for anledningen

Tomme ord
Fyllord
Løgnaktige ord
Sanningens ord

Ordflom
Ordknapp
Ordfattig
Ordløs

Ordforråd
Fremmedord
Ordkunst
Ordrett

Ordskifte
Ordveksling
Ord i kontekst
Noen siste ord